Salgsutstilling i Galleri Martin ved Tana bru
Natta som gikk, var årets korteste, og i morgen er det sankthansaften. Her på Østlandet er det rimelig varmt og godt, så en skal ikke klage på været.
Jeg har nettopp lagt ut en ny artikkel under «Artikler fra Tana-årboka» et annet sted på disse nettsidene. Den handler om oppvekst i 1950- og 1960-årene i kommunesentret Rustefjelbma i den daværende Tana kommune. Det var på mange måter et rikt miljø og en tid preget av framtidstro og optimisme.
I neste uke kjører jeg nordover og blir å treffe i Tana, ikke minst i Rustefjelbma og der omkring. Men jeg skal nok også til Tana bru, der kusina mi, Bjørg Simonsen Rekvig, skal ha salgsutstilling på Galleri Martin. Det gjelder særlig bilder av elvebåter og andre uttrykk for den materielle kulturarven i Tana som hun har arbeidet med den siste tiden.
Utstillingen står fra 25. juni til 11. juli, klokka 12–15, på Galleri Martin.
Vi ses kanskje der? Jeg avslutter dette ved å gi ordet til Bjørg selv:
KULTURARV
Det meste av vår kulturarv ble rasert i 1944. De fleste bygdene i elvedalen var ikke til å kjenne igjen – men fjellene sto, der de alltid har stått. Så å si alt som var bygd opp gjennom generasjoner, var utslettet. Det måtte gå tid før minnesmerket kom opp, det måtte et par generasjoner til. Nå står det der ved Tana kirke – det forteller om dramatiske hendelser.
Historien sier oss noe om hvem vi er, gir perspektiv på livene vi lever i dag.
Hvor finner vi sporene etter tidligere generasjoners kunnskap og flid? Få eksemplarer av den gamle stakebåten fins på museer. I nedre del av dalføret hvor 90-100 % ble brent, står det bare noen få hus og stabbur igjen. På Høyholmen er den gamle fergestua fra forrige århundreskifte i ferd med å falle sammen. Den har også en historie å fortelle. Ifølge fagfolk lar det seg fortsatt gjøre å restaurere den.
Vi har en rik og sammensatt kultur med ulike røtter her i elvedalen. Mangfoldet er en berikelse, vi har lært av hverandre. Et lite eksempel på det er at mange kommuniserte på tre språk, man lærte språkene av hverandre. I pomortida gikk det på russenorsk. «Katanka» og «komsa» (om sjøørreten) er ord som henger igjen.
Språkene gjenspeiler spesialkunnskaper fra de forskjellige språkområdene. Tjærebrenning var noe finnene/kvenene brakte med seg; hestegreiene hadde gjerne samme opphav. Det fins faguttrykk fra gammelt av f.eks. innen båtbygging, innen fiske, innen reindrift, innen jordbruk og hestehold.
Faguttrykkene er en del av kulturarven, likeså redskaper av alle slag. De tre gamle øksene som er funnet i Tana, hadde alle en spesiell funksjon. Hushold og livberging hadde sine redskaper og begreper – silfilt, separator, tvare og dall er noen av dem. Kunnskapen satt i etter 1944, mon vi får bruk for den igjen?
Laksen svømmer enda opp i elvene – mens elvemuslingen nærmest er utryddet …