• Artikler og notater

    Her kan du lese en oversiktsartikkel om hva som skjedde i Tana høsten 1944.

    Her kan du lese om bombingen av Smalfjord 26. oktober.

    Her kan du lese en artikkel om brenningen fra 31. oktober til 6. november.

    Her kan du lese en artikkel om Berntine Ruud Hellesnes og de to bindene av "Finnmark i flammer".

    Her finner du et notat om arbeidet med et minnesmerke som styret i Tana historielag har sluttet seg til.

  • Skrevet av Dag F. Simonsen.
    Denne artikkelen har tidligere vært trykt i Tana-årboka for 2009.

    «Selve hjertet i Tana» 

    Oppvekst i Rustefjelbma 1955−65

    I de første etterkrigsårene hadde det stått strid i Tana om hvorvidt det nedbrente Langnes skulle gjenreises som kommunesenter eller en skulle satse på noe helt nytt. Saken engasjerte folk i flere bygdelag. Blant annet skrev Per P. Lille fra Kratteng i et innlegg i Finnmarken i februar 1946 varmt for det nye kommunesentret under overskriften «Kampen for Rustefjelbma» og kalte Rustefjelbma «selve hjertet i Tana» og Tanas «vordende hovedstad». I Bonakas var mange imot. I en revyvise i Bonakas AUL før valget i 1947 kommenterte Henrik Ravna saken med humor på denne måten: «Opp i Rustefjelbma skal vi skape by. / Hu var lur hu Selma som seg der fikk ly» (Selma og Einar Ravna hadde bosatt seg noen få hundre meter nord for krysset til Smalfjordveien). Tilhengerne av Rustefjelbma vant dragkampen, og stedet ble dermed andre etappe i den tretrinns ferden i sentrumsutvikling som gikk fra Langnes omkring 1850 og landet ved Tana bru fram mot 1970, etter kommunesammenslåingen i 1964. 

    For en fem−seksåring fra Guolban ved riksvei 50, «kongsveien», den strekningen som ble kalt Smalfjordveien, var det spennende å stå øverst i Fredrikbakken − der Tana kirke nå ligger − og se ned på krysset der veien tok av vestover og Leif Johnsens gjestgiveri lå midt imot som et annet slott i Oslo, men med flere hus tett omkring, som i en by i emning. Han visste at det der nede var eldre og sterkere gutter som han måtte passe seg for, men også pene jenter og ellers liv og røre med butikk, bensinstasjon og herredshus. Han våget seg etter hvert ned og ble kjent med ungene i «krysset», som det ble kalt. Dette var i midten av 1950-årene.

    I 1955−56 var Tana ikke lenger noe anleggsområde, ingen byggeplass som det hadde vært i årene etter krigen, da kommunen ifølge et avisintervju med kommunekasserer Nikodemussen var blitt verst rammet i hele Øst-Finnmark av brenningen. Det var kommet gjenreisningshus på de fleste gårdene, og de fleste arbeiderne sørfra var reist hjem igjen. Rundt krysset i Rustefjelbma oppstod det nå et nytt miljø, der det i tillegg til stedets gamle familier Hildonen og Sabbasen/Risten og dem som var begynt her i tiårene før krigen, også flyttet inn andre.

    Krysset var et spennende sted

    Da jeg begynte å våge meg alene ned til krysset, var det daglig forbindelse med buss til Vadsø. Etter hvert kom det Nord-Norges-busser to ganger om dagen om sommeren, samtidig som trafikken av bilturister fra inn- og utland økte, noe ikke minst Leifs gjestgiveri kunne nyte godt av. Å notere fremmede bilnummer og sammenlikne for å se hvem som hadde de fleste og beste, var en yndet konkurranse blant guttene en stund. Og da det etter hvert kom flere traktorer og en og annen privatbil, var det ikke lenger bare de gamle gjenreisningskarene Karl Narum og Edvart Døving som fylte drivstoff på sine motorsykler med sidevogn på Birger Haugens Esso-stasjon, eller Elnar Olsen med sin Mercedes Y-2256 og andre drosje- og lastebileiere, som Jacob Nordgaard. Men de drivstoffpumpene som stod utenfor hos Sabba Sabbasen, kjent som Lille-Sabba fordi hans avdøde far også het Sabba (Persen Risten), gikk derimot ut av drift.

    Leif Johnsens gjestgiveri var tidlig i 1950-årene ikke det eneste innlosjeringsstedet i krysset.  Også Anna Haugen drev pensjonat, kalt «Skogly», i Rustefjelbma en tid, men det tok slutt, og det var Leifs virksomhet som kom til å prege stedet, med overnattingstilbud og middagsservering, ikke minst for turister som reiste til og fra Kirkenes med Nord-Norges-bussen. Det virket som et pust fra den store verden når bussen eller en eller annen bil med fremmede skilt ankom, og det var også utenfor hos Leif en møtte eller skiltes fra eldre søsken som kom hjem eller reiste. I likhet med telegrafstasjonen fungerte gjestgiveriet som kvinnearbeidsplass, der den geskjeftige Leif styrte. Leif var en slagferdig mann, og en gang noen gjester hadde klaget på fluer i matsalen, skulle han ha svart at de måtte spise mellom sju og ni, for da var fluene i fjøsen hos Sabba! For ungene var det de årlige juletrefestene hos Leif og Frida som gjaldt, der Leif sjøl kunne finne på å delta i leken.

    Tana herredshus i Rustefjelbma omkring 1960. Bilde mottatt av Olav E. Johansen.

    Tana herredshus i Rustefjelbma omkring 1960. Det er nok 17.mai-feiring med stafett på veien.
    Bilde mottatt av Olav E. Johansen.

    Nær krysset drev Bjarne Midtgård butikk sammen med kona Ågot. Deres sønn Arne hadde en stund kiosk omtrent der bussgarasjen seinere kom. Seinere åpnet også Håkon Hildonen dagligvarebutikk vis-à-vis Esso. I tillegg drev Arne Antonsen fra Kirkenes bakeri med utsalg, og en tid hadde Reidulf Øverland klesforretning i Rustefjelbma. Som overbeviste kooperatører handlet imidlertid min egen familie lenge helst på Tana samvirkelag i Bonakas. Men Bjarne solgte mange slags varer, blant annet fristende ukeblad. For de voksne var det slike som Illustrert, Alt for Damene, Vi Menn og ikke minst Aktuell og etter hvert Billedbladet Nå (og, for noen, Cocktail og Verdensrevyen). Blant de unge var is og brus og bruspulver populært om sommeren, samt blad som Donald Duck og Texas, Præriebladet og Vill Vest. Sammen med indianerbøker som noen av oss fikk til jul, inspirerte bladene oss til å leke cowboy og indianer i skogen mellom Haugen og Ole Pavelsen. Det var riktignok bare noen få som hadde råd til kjøpe bladene, mange måtte låne av dem som hadde råd til det.

    Antonsen hadde vært aktiv idrettsmann, bokser. Han var en stor og sterk kar som kunne finne på å sykle med åpent skjortebryst i mange kuldegrader om vinteren. Jeg husker ham som en glad og frimodig pinsevenn. Antonsen drev søndagsskole for de yngste i stua hjemme, der han viste oss Jesus i Kapernaum ved hjelp av klistrefigurer på en stofftavle og lærte oss sanger som «Våg å stå som Daniel!». Som baker leverte han brød til samvirkelaget i Bonakas, og en kunne få «kakesmuler», som var avskjær av blant annet wienerbrød, mot å frakte brødene med sykkelvogn ned til butikken. Dette var et ettertraktet ærend, men førte også til «lønnskrav». En gang hadde noen av guttene troppet opp på bakeriet og erklært at «hvis vi ikke får kakesmuler, kommer vi ikke på søndagsskolen”» Det var også åpne kristne møter hos Antonsen sine, og da bakeren seinere orienterte seg mot Maran Ata, fikk vi òg oppleve den legendariske Aage Samuelsen på et møte på skolen i Boftsa.

    Idrett, lek og ugagn

    Rustefjelbma hadde verken skole eller idrettslag, men det var folk blant de voksne som gjorde en innsats og organiserte idrett for de yngre. Alf Elvevold, kontorsjef i kommunen, med to sønner og en datter foruten en nevø som bodde hos dem et par vintrer, må nevnes som en organisator. Men også stedets litt eldre ungdom gjorde sitt. Jan Isaksen ryddet en stor hoppbakke i Sidaleggi (Siidaleahki), og Kjell Ballari tok initiativ til RuBarUng, en barne- og ungdomsforening, som rett nok aldri kom i gang etter stiftelsen i biblioteket på herredshuset.

    Men framfor alt var det mye egenorganisering blant ungene. Jeg kan huske at fire−fem av guttene startet Guttenes Sportsklubb, GSK, som dessverre var et lite varig prosjekt og måtte gjenstiftes flere år på rad. Her solgte vi lodd og sparte opp en liten kasse, og i hvert fall én gang ble det arrangert sykkelløp på Smalfjordveien. Mer varige tiltak, med større oppslutning, var måking av skøytebane på elva og på kjosen (Darofjelbma) sør mot Boftsamyra om vinteren og bruk av flere skibakker, særlig i Havgajok og Leirbakken. Problemet med skøytebaner og skiløyper var at de føk igjen så fort at en nesten ikke fikk brukt dem.

    Noen av oss ønsket også å prøve friidrett og fotball om sommeren, men det fantes ingen baner, slik at vi var henvist til veien og til hoppegroper vi sjøl laget, og jorder som egnet seg for spydkasting. Det var mulig å spille fotball i Bonakas, under Urabakken og faktisk i Benjaminsbukta, men dette var steder som lå lenger unna, og de ble ikke mye brukt i min tid. Fotballag hadde vi ikke, men Bonakas IF hadde hatt lag tidligere.

    Idrettsinteressen ble stimulert av dekningen av de store nasjonale arrangementene i radioen, i bladet Aktuell og i Oslo-avisene (for dem som hadde slike hjemme) og av de populære årsheftene «Alt om skøyter», som Bjarne solgte, med opplysninger om rekorder og detaljerte skjemaer for passeringer, rundetider, sluttider og poengsummer.

    Ungene samlet seg ofte på eget initiativ for å leke, særlig om høsten, enten utenfor herredshuset, mellom Leif Johnsen og Antonsen og ovenfor Olafbakken, eller ved vegvesengarasjen. Her ble det slått ball så lenge det var lyst, og lekt «dunkboks» og «gjømt» og «politi og røver» om kveldene. De litt eldre guttene lærte oss kunsten å «klinke» og kaste på stikka, og her kunne en bli kvitt to- og femøringer (og større mynter, om en hadde råd til å veksle inn). Også gården til den blide og omgjengelige Sabba var et sentrum. Han og kona Marit hadde ikke egne barn, men var barnekjære og populære, med hest og forskjellige redskaper og en låve der ungene fikk hoppe i høyet og ha det fint. De hadde også meteorologisk målestasjon (som fortsatt er i drift), og derfor hendte det også en sjelden gang at Rustefjelbma ble nevnt i værmeldingen, noe en kunne føle seg stolt over.

    Ikke alt vi gjorde, var like oppbyggelig. En sport i mørke kvelder var «gnikking», der en festet en tråd på et husvindu utvendig (i stormkroken e.l.) og strakte den ut i skjul i mørket, før en gnikket på tråden med et fuktig lommetørkle så det skrek stygt inne i stua hos offeret. Det var visst ikke minst Ruth Nilsen på telegrafstasjonen som ble utsatt for dette, men også andre ble plaget. Gikk offeret så til motoffensiv ved å styrte ut etter synderne, gjaldt det å komme seg unna, noe som ikke alltid lyktes, slik at en ble knepet. Å erte fulle folk og bygdeoriginaler var ikke noe uvanlig fenomen. Jeg kan huske en gang vi terget slakteren, en mann som bodde dårlig og stelte seg lite og ofte var full, men også var følsom og skal ha hatt fin sangstemme. Han raste og gråt og ropte, med referanse til mor til et par av dem som var med: «Jeg slakter ikke til Berit mere!» Dette gjorde inntrykk. Etter hvert som årene gikk, ble det visst også gjort verre ting, skjønt vi nok aldri kom opp mot dem som var barn og unge i 1944−45 og frydet seg med å sprenge eksplosiver og andre etterlatenskaper etter tyskerne.

    Om sommeren badet vi straks det var sol og litt varmt i været, både i den dammen som ble kalt Speidervannet, og i storelva. De lange og vide sandstrendene var som en riviera. Det spilte ikke så stor rolle om vannet holdt bare fjorten−femten grader, for når en var «hæri» (herdig), kunne en være uti lenge uten å la seg merke så mye. Også noen voksne var på elva, som en sa, når været var riktig fint. Vi ble advart mot storelva av de voksne, siden bunnforholdene ofte endret seg i løpet av sommeren. En gang dette hadde skjedd, måtte jeg reddes av min eldre bror Nils, som var hjemme på ferie, det kunne faktisk stått om livet. Tanaelva krevde forresten menneskeliv i min barndom, for en voksen mann fra Vadsø druknet en sommer under bading om ettermiddagen.

    Barne- og ungdomskultur

    I Rustefjelbma utviklet det seg en barne- og ungdomskultur som er noe av det jeg tenker tilbake på med størst glede fra oppveksten. Vi lekte mye sammen. Også jentene satte sitt preg på dette. Et temmelig tidlig minne er at det ble arrangert «kjærlighetstog» på veien, der litt eldre jenter stilte opp virkelige og «foreslåtte» kjærestepar med yngre gutter og jenter som skulle gå i tog arm i arm! Også seinere var jenter viktige deltakere i oppvekstmiljøet. Samtidig var det naturligvis spenning mellom kjønnene, og det kunne absolutt være en skam for en gutt å leke med jenter. Jeg husker sjøl at jeg ble forfulgt og skulle «avsløres» en gang jeg uforvarende brøt denne regelen, så «kjæreste»-perspektivet hadde to sider.

    Det var mest jentene som interesserte seg for popmusikk og hørte på Ricky Nelson og Elvis og hadde dansekvelder hjemme hos hverandre. Tidligere utviklet enn oss som de var, fikk noen av dem etter hvert friere både herfra og derfra. Ikke bare var Bonakas-gutter, landbruksskoleelever og seinere også soldater på Tanahus potensielle kavalerer, men det kom til og med motorsyklister med rød hjelm helt fra Vadsø, kan jeg huske. Det var mindre utsikter til sjangs for stedets mer barnslige guttunger. Alt dette, og mye annet, forandret seg forresten radikalt da en begynte på ungdomsskolen i Seida.

    To somrer på rad kom en finsk eller svensk sigøynerfamilie med tivoli og slo opp fargerike telt med skytebane, tombola og loddsalg og skapte markedsstemning et par dager. Noen voksne mente å ha sett at det var en vakker eldre datter i familien som trakk de litt eldre guttene til bodene, og en like vakker yngre søster av henne som trakk de yngre! Da Haugen begynte med campingplass, fikk Rustefjelbma besøk av barn og unge langveis fra, som vi kunne gjøre oss kjent med. Jeg husker en fotballkamp på campingplassen mot en skoleklasse fra Varkaus i Sørøst-Finland, som vi tapte stort, fordi finlenderne var mye bedre enn oss, som knapt hadde spilt ordentlig fotball. Det hendte dessuten at det kom sirkus, og den omreisende tryllekunstneren og fakiren Iwankiw opptrådte to ganger på samfunnshuset i Bonakas, der også Jens Book Jensen var innom og sang ved én anledning, kan jeg huske.

    Rustefjelbma hadde ikke noe eget forsamlingshus, men i Bonakas var det både dansefester og kino. En stund hadde vi to kinotilbud på samfunnshuset, foruten Norsk bygdekino også Tana kino, drevet av Elnar Olsen, med egen plakattavle i glass på veggen til Esso-stasjonen. Her kunne en se fargerike plakater for filmer som «Apache Kid», med bilder av amerikanske filmhelter som Alan Ladd, som kunne virke sterkt på den som var mottakelig for slikt. Men det var også filmer med sju- eller tolvårsgrense. «Telegrafstolpen og tilhengeren» og «Abbot og Costello» var eksempler. «Og bakom synger skogene», en tysk filmatisering av Trygve Gulbrandsens romantiske romaner, gjorde inntrykk på meg i den spede ungdom.

    Friluftsliv mer enn matauk

    Mange av oss likte naturligvis å fiske. Noen fikk først bli med og lære av eldre søsken. Jeg minnes tidlige turer til Gjeddevann, Bjørnevannene, Holmevann, etter hvert Ørretvann og vann lenger unna, som Sommervann og seinere også vann oppe på vestvidda, sør for veien over Ifjordfjellet. Ikke minst var elvemunningen mye søkt, enda fangsten kunne være så som så. De som hadde båt der nede, var privilegert, for det var ikke så lett å dra nedover med båt i en tid da moderne påhengsmotorer med mer enn fem hester ennå var bare så vidt på vei inn.

    Men vi kunne sykle og ligge i telt på Kaldbaknes og gå helt ned til Grønnes derfra. Hjemturene med nærmere femten kilometer på sykkel på grusveien tidlig på morgenen i sterk sol kunne være tøffe nok, trøtt som en var. En sankthans utviklet bålet til noen av jentene seg til en lyngbrann, det ble stor ståhei, og det kom soldater fra Tanahus for å hjelpe til med å slokke.

    Dette var mer moderne friluftsliv enn det var matauk. Det var forresten i disse årene at det kom moderne kasteslukstenger som avløste bambusstengene og fiskeboksene (kastegrindene som en kunne få kjøpt, var et overgangsfenomen). På denne tida var min eldre bror Oddvar begynt å farte i Masjok etter laksen, og her traff han ennå bare noen et fåtall likesinnede, til dels einstøinger der en ikke så lett kunne si om de var nærings- eller sportsfiskere.

    De som hadde foreldre med både lakserett og båt med bruk, ble med på drivgarnsfisket om våren og forsommeren, en viktig innvielse i voksenlivet. For min del − vi hadde ikke båt − fikk jeg være med en onkel ved Gullholmen et par dager og netter. Pappa hadde gitt seg på elva, laksegarnene var hengt på låven, og han nøyde seg med å binde og reparere garn for andre. Det var i grunnen et stort savn å mangle båt, og når en så elvebåter og sjøbåter med skinnende motorer som Crescent Marine, Mercury, Evinrude og Gale ved elvemunningen, kunne en bare drømme om friheten og spenningen på elva.

    Levekår i en overgangstid

    Hvis en holder laksefisket utenfor, ble det på denne tida stadig færre som hadde ferskvannsfiske og rypefangst, bærplukking o.l. som virkelig attåtnæring. Dette var en stor endring fra de første etterkrigsårene. Jeg minnes at det ble organisert felles multe- og fiskeekspedisjoner med traktor på Ifjordfjellet, og jeg husker også at mamma kjernet smør og laget kaviar av rogn, foruten all slags annen fiskemat og kjøttmat til husholdet. Kjøtt og melk stammet naturligvis fra gårdsdrifta, og fisk fra sjøen skaffet en seg via slektninger og kjente, gjerne vestpå. Jeg husker så vidt at vi hadde høns, det var ikke helt vanlig. Alt dette endret seg gradvis da pengehusholdet trengte igjennom. For dem som ikke hadde fast inntekt, var det nå likevel lenge lite med kontanter. Melkepengene fra meieriet i Vadsø kunne tidlig i 1960-årene utgjøre noen få hundre kroner i måneden, men da eldre ungdom som hadde gått på gymnaset, begynte å vikariere som lærere, og sommerjobber i Båtsfjord, Berlevåg og Mehamn ble bra betalt, ble vi mer og mer kjent også med «kjøpemat».

    Fortsatt ble det slått og hesjet på alle gårder og småbruk, og det skapte en egen stemning når slåttonna tok til i siste del av juli. Været var da så viktig at det kunne gjøre de voksne urolige og irriterte hvis det vedble å regne eller truet med regn i de avgjørende fasene. Noen benyttet mest hest, men hos oss avtalte pappa oftest med traktorkaren Hans Hammer i Bonakas eller Isak Hirsti den yngre (Lille-Isak), som kjørte for maskinringen, når det skulle spres gjødsel eller slås. Slåtta var ellers den perioden da motsetningen mellom det gamle og det nye virkelig ble følbart, når en som svett og lei ung raker på varme dager lengtet etter å dra på elva, men stod overfor en gammeldags arbeidstrell av en far som rakte og hesjet og tilsynelatende var uten den minste forståelse for slike behov og lyster.

    Jordbruk hadde vært hovednæringen i bygdene fra Bonakas og oppover dalen i alle fall siden 1920-årene. I min oppvekst hadde en i tillegg servicebedriftene og det som var av offentlige institusjoner, som kommunekontorene, vegvesenet, landbruksskolen og Tanahus. Kommunen hadde i 1960 55 prosent sjølstendig næringsdrivende, sikkert mest bønder og småbrukere, og 45 prosent arbeidstakere; 22 prosent av de sistnevnte var i undervisning. Fortsatt forekom det også rene nødstiltak. Pappa gikk et par vintrer på sysselsettingsarbeid i Leirbakken, der de tok ut grus og stein som ble brukt til molobygging. Med årene kom det imidlertid nye inntektsmuligheter, ungdommen reiste på fiskearbeid, til sjøs eller på skole, eldre mennesker kunne få trygd, og mange opplevde at de fikk litt bedre råd. Det gav en opplevelse av framgang og utvikling, som en jo delte med folk over hele Norge i denne tida for utbygging av det moderne velferdssamfunnet under Gerhardsen. Konkret kom dette til uttrykk ved at flere av oss barn fikk egen sykkel, for min egen del en grønn og hvit Progress, 1960-modell.

    En oppvekst i det moderne Norge

    Krigen hadde endret på så mye i Tana, og de ungene som var født i årene før og etter 1950 og bodde i Rustefjelbma, kunne virkelig fornemme at de tilhørte en ny generasjon. Om en regner stedet fra Roald Berg sine og Håkon Hildonens eiendom Nesset i sør, fra et sted mellom Per Hirsti og kirkegården i nord og fra Leirbakken i vest, hadde vel bygda på det meste rundt 120 innbyggere, en liten andel av befolkningen i det daværende Tana, som i 1960 hadde 2212 innbyggere. I tida fram til midten av 1960-årene må det etter mine beregninger ha vært mellom 35 og 40 barn og unge født mellom 1945 og 1955 innom barne- og ungdomsmiljøet i større eller mindre grad (de som er eldre og yngre, får ha meg unnskyldt når jeg utelater dem).

    I Rustefjelbma bodde det folk som opprinnelig kom fra Bonakas, fra Boftsa og Norskholmen, fra Harrelv, fra Smalfjord og Vestertana, fra Langfjorden, fra Berlevåg, Ifjord, Lebesby, Vardø, Honningsvåg, Kirkenes, Karasjok og Lyngen, foruten noen gjenreisningsarbeidere og enkelte andre søringer. Denne sammensetningen bidrog til følelsen av å vokse opp i og være med i det moderne Norge. Rustefjelbma kommer til syne som sted i folketellingen av 1875, og var i begynnelsen preget av bare et par familier, én med samisk og én med finsk språk. Vi unge snakket bare norsk språk oss imellom, samisk var likevel tydelig til stede i hverdagen, blant middelaldrende og eldre, mens finsk hørtes mer sjelden. Jeg tror neppe det var mer enn fire−fem stykker blant de unge som kunne samisk sånn noenlunde. For min egen del hørte jeg ofte samisk hjemme når mamma fikk besøk, men lærte det aldri, og i min bevissthet festet det seg en følelse av at samisk var noe som tilhørte fortida. Klangen av samisk lyder likevel hjemlig nok.

    Langt fra alt var idyll, ikke i Rustefjelbma heller. Folk flest levde i nokså små kår, ikke alle hadde egen bolig, jeg husker at det forekom husbråk, ja selvmord, og det var miljøer der en samlet seg for å drikke, ofte bare sats til hjemmebrent, det som ble kalt «klonk». I krysset kunne det ligge reingjetere eller andre og sove rusen ut. Polvarer kunne bestilles i posten fra Hammerfest, og øl kunne kjøpes i Smalfjord, men bare kassevis. Noe større omfang fikk vel drikkingen likevel aldri, og tilstanden i de fleste hjem var neppe dårlig. Og for øvrig gjorde hakkeloven seg gjeldende også i Tana; det levde blant annet en egen «flirekultur», der en apte etter og lo av folk som ikke var til stede, noe av det mest negative jeg husker fra oppveksten.

    Samhold og motsetninger

    Jeg husker svært godt at det var familier i Rustefjelbma og lenger nedover i bygda som ble sett på som en slags storkarer, og kanskje stemte de Høyre. Men de politiske motsetningene var ikke lenger helt som før. Ap-veteraner som Ole Pavelsen og min egen far hadde trukket seg ut av politikken, og det samme hadde Anton Ballari, også han aktiv ennå rett etter krigen, men med et annet ståsted. En tidligere kommunist hadde skiftet orientering. Andre hadde vel aldri vært så politisk engasjert. Spenningene var ikke borte, men var mer dempet til stede.

    Heller ikke læstadianismen og Finnemisjonen merket en mye til, noen av kvinnene gikk nok fortsatt på bedehuset, men det var nye strømninger også blant de kristne. Sogneprestene var naturligvis på farten, den seinere biskop Thor With var blant dem. Han var blant annet speiderleder (i vår patrulje, Isbjørnpatruljen, ble vi riktignok aldri mer enn «ulvunger»). Jentespeiderne ble ledet av Mathilde Løken. Men Rustefjelbma var i grunnen et nokså verdslig orientert og liberalt samfunn, der det til og med fantes samboere, et forhold som på den tida faktisk var forbudt ved lov. Det var ikke uforsonlige fronter, og jeg tror nok de aller fleste i Tana var glade og stolte da den nye kirka stod ferdig i 1963−64.

    Også bygdemotsetningene var svekket. De hadde vel tatt opp i seg eldre spenninger, blant annet, siden Holmfjell hadde vært finskdominert, Boftsa hadde en levende arv av både samisk og finsk og Bonakas hadde både samisk og norsk. Det fantes nok en gjensidig skepsis mellom bygdene fra gammelt. Vi barn og unge fra Rustefjelbma representerte et nytt sted og var egentlig ikke del av dette. På den annen side kan det vel hende at vi var preget av en viss sentrumsarroganse. Men vi hadde foreldre fra mange steder, og i Tana var det en bra balanse, med kai i Smalfjord, skoler i Boftsa og Bonakas osv., så det spilte vel ikke så stor rolle. Også voksne kan vel forresten lett bli «sentrumsarrogante». En historie gikk ut på at da noen fra østersida − som ble regnet som avsides − hadde vært på en butikk i krysset, skal damen bak disken etterpå ha fnyst: «Hh! Og folk fra Harrelv skal også spørre etter tomater!»

     

    Andre klasse (2.-3. årstrinn) på skolen i Boftsa i skoleåret 1958-59. Bakerste rekke fra venstre: Knut Harald Johnsen, Alf Roald Andersen, Kåre Ballari, Ragnar Berg, Kalle (Karl Wilhelm) Kaspersen, Dag Finn Simonsen, Freddy (Fredrik) Kling, Karsten Rasmussen. Forreste rekke fra venstre: Solveig Lanto, Jorun Narum, Ranveig Lanto, Marit Therese Haugen, Judith Jacobsen, Liv Jorun Rasmussen. Bak: Læreren, Stein Bø Randgård. Bare fem av elevene på bildet bodde ikke i Rustefjelbma.

    Andre klasse (2.-3. årstrinn) på skolen i Boftsa i skoleåret 1958-59.
    Bakerste rekke fra venstre: Knut Harald Johnsen, Alf Roald Andersen, Kåre Ballari, Ragnar Berg, Kalle (Karl Wilhelm) Kaspersen, Dag Finn Simonsen, Freddy (Fredrik) Kling, Karsten Rasmussen. Forreste rekke fra venstre: Solveig Lanto, Jorun Narum, Ranveig Lanto, Marit Therese Haugen, Judith Jacobsen, Liv Jorun Rasmussen. Bak: Læreren, Stein Bø Randgård. Bare fem av elevene på bildet bodde ikke i Rustefjelbma.

    Mine eldre søsken hadde opplevd krigen og husket mer av gamle dager. Det gikk et skille her, for jeg tror at vi som var yngre, alt fra tidlig alder følte at vi tilhørte en ny tid. Vi utviklet også en tydelig Rustefjelbma-identitet, som kom til uttrykk på skolen, der vi holdt veldig sammen særlig etter at skolebarna i Holmfjell ble overført fra Seida til Boftsa omkring 1960. Her ble det iblant nesten «krig»; en morgen var snøfestningen vår ødelagt, og vi fikk det for oss at Holmfjell-ungene hadde fått skolebussjåføren til å kjøre den ned. Den dagen fikk jeg et kraftig bitt i underarmen av en fra Holmfjell da vi skulle ta hevn. Jeg vet ikke helt hvem som drev dette framover, kanskje var det oss. På motsatt kant kunne en bli truet med juling i Bonakas. En gang vi syklet nedover, var det noen store jenter som skjøv meg i grøfta så jeg skrapet meg opp og måtte reddes av Signe Pedersen. De sloss også med jenter fra Rustefjelbma.

    Oppbrudd fra Rustefjelbma

    Barndommen i Rustefjelbma tok slutt i to etapper, først da jeg begynte i åttende klasse i Seida i 1963, så da veien gikk videre til gymnas på Kirkenes to år seinere. Dermed sluttet også jeg meg på sett og vis til et tog av utflyttere som var begynt å gå før meg og fortsatte etter meg.

    Tana hadde ikke industri eller andre større arbeidsplasser, og for de store barnekullene fra årene før, under og rett etter krigen var det små utsikter til å kunne bli boende og ha fast inntekt. Med «strukturrasjonaliseringen» kom det gamle jordbruket i krise, og kommunen hadde ikke råd til å gjøre noe. Dermed ble gård etter gård nærmest tømt for ungdommer, de reiste på skole eller til sjøs eller på tømmerhogst eller annet arbeid utenfor Tana. Bygda ble i stor grad tappet for ungdom, og siden dette var en prosess som foregikk over tid, var det noe en ante mer enn en tydelig så. Ironisk nok undergrov utviklingen på lengre sikt også Rustefjelbma, det nye bygdesentret som med atskillig optimisme ble bygd opp fra femtiårene av. Det var ikke mange som ble boende eller gikk mot strømmen ved å vende tilbake seinere.

    Når jeg tenker tilbake på årene før og etter 1960, er det flere ting jeg er glad for og takknemlig for. Ikke bare var det et godt og allsidig barne- og ungdomsmiljø i Rustefjelbma, men vi vokste også opp på et sted med et mangfold av mennesker og ulike skjebner. På grunn av den språklige situasjonen i Tana lærte vi også et og annet om «det flerkulturelle», som det i dag kalles; her har jeg ofte følt meg ganske «kompetent» sammenliknet med for eksempel mange søringer. Vi hadde stor grad av frihet og ble ikke så ofte irettesatt (sjøl lensmann Andersen var en mann som likte barn), og det fantes bra rollemodeller blant de litt eldre ungdommene og unge voksne. For mange av oss var Rustefjelbma et godt sted å vokse opp.

    Livet i Rustefjelbma var dessuten orientert mot samtida og storsamfunnet i Norge, trolig like sterkt som bygder hvor som helst ellers i landet; også det har vært en god ballast å ha med seg. I samvær med de mange søringene, trønderne og nordlendingene jeg seinere har kjent, er jeg stadig blitt slått av hvor mye felles erfaringer fra oppveksten jeg har kunnet dele med dem.

  • Kontakt

    E-post: dasi@online.no
    Tlf.: 66 91 53 71
    Mobil: 414 94 179
  • Om denne siden

    Denne siden er opprettet av og drives av Dag F. Simonsen. Siden kjører på Wordpress og er bygget på Elliot J. Stocks' Starkers theme. Typesnitt er hentet fra Typekit.

    Denne siden ble sist oppdatert 9. april 2017.
  • © 2017 Dag F. Simonsen - All rights reserved. · Design: Tini Malitius