Om Tana

Skrevet av Dag F. Simonsen.

Artikkelen er tidligere trykt i Tana-årboka for 2023.

Kirkegården på Langnes

Den 13. september 1868 ble Ole Ols. Bieski, 26 år og fra «Vestretanen», ført til graven i Tana. Kirkeboka nevner ikke stedet, men dette var trolig den første begravelsen på Langnes. Den nye kirkegården her var blitt vigslet av prosten den 16. august, altså helt nylig. Bare fire dager før dette var det for siste gang forrettet jordpåkastelse på kirkegården ved Gullholmen. Av kirkeboka går det fram at fem døde, derav tre i spedbarnsalder, ble gravlagt i Tana den 12. august, altså samme dato, og det var ganske sikkert dem presten hadde kastet jord på ved Gullholmen.  

Langnes ble kirkegård for Tanen sogn minus Berlevåg, altså for det som ble den nye Tana kommune fra 1914 av (også Berlevåg hørte til sognet, men hadde en egen vigslet gravplass, mens Gamvik nå var eget annekssogn i prestegjeldet). Slik forble situasjonen i Tana til 1917, da den nye kirkegården i Bonakas ble vigslet, før det òg kom kirkegård på Birkestrand i 1924, seinere også i Vestertana og i Seida. Og kirkegården på Langnes var i bruk av stedets familier til lenge etter siste krig.

Inngangen til kirkegården på Langnes. Foto: artikkelforfatteren.

Litt om den historiske bakgrunnen

Den unge norske staten hadde etter 1814 ønsket å sikre «Finmarkens Opkomst», og etter som tiden gikk, ble omorganiseringer et middel til å fremme utvikling og ivareta den voksende befolkningen. Dette gjaldt også på det kirkelige området, Den nye kirkegården på Langnes må ses i lys av dette, og vigslingen representerte siste trinn i overføringen av sentrumsfunksjoner fra Gullholmen til Langnes på 1800-tallet.

Ved Gullholmen lå Thomas von Westens kapell fra 1718–19, Tanas første kirke, med kirkegård, «Prestens Huuse» og et skolehus. Eiendommen hadde tilhørt det statlige Misjonsfondet, som på 1800-tallet ble videreført som Det nordlandske kirke- og skolefond. Fra 1821 krevde en ny lov at dette fondet skulle selge sine kirker og realisere eiendommene i penger.

På tinget i juni 1823 fikk allmuen i Tana tilbud om å kjøpe kirka, men sa nei. I 1826 kom saken opp igjen, og nå ble det flertall for kjøp på visse vilkår. I 1827 ble det så utstedt kongelig skjøte på «Tanens Kirke» til «Tanens Almue» for 200 spesidaler 90 skilling. Skjøtet ble tinglest i juli 1844 og gjaldt «Thanens Kirke», men «med Undtagelse af det Kirken tilhørende Jordegods». Det siste gjaldt kanskje kirkegården.

Da kommunevesenet ble innført etter 1837, gikk den gamle kirka (kapellet) ved Gullholmen over i kommunens eie. Kommunen overtok den rollen «Tanens Almue» – som vel var forsamlingen av frammøtte på tinget – hadde hatt ved salget. Omkring 1837 ble skolehuset flyttet fra Gullholmen til det som nå ble stedet Langnes. Bygningen hadde nok inngått som en del av kirkesalget om lag ti år tidligere.

En omorganisering i 1846 gjorde Nesseby til nytt prestegjeld, med Tana som anneks under Nesseby i stedet for under Lebesby. Samme høst søkte formannskapet om å få rive kapellet ved Gullholmen og bygge ny kirke på Langnes. Den nye kirka – en stor korskirke – ble oppført i 1850–51 og ble vigslet av biskop Juell 26. juli 1851. Den lå på området der den nye kirkegården kom, for hos Schytte Blix og Nergård kan en lese at det sommeren 1868 oppført kirkegårdshegn omkring kirka. Dette var altså rett før vigslingen. Men det skulle vare helt til 1879 før kommunen skaffet seg skjøte på grunnen, en eiendom som i panteboka kalles «Kirkesletten».

I mellomtiden var Tana blitt eget prestegjeld, ved en ny omorganisering i 1862, og det var kommet prestegård på Langnes. Til bolig for presten hadde myndighetene kjøpt og ombygd «Tanens forrige Arrest- og Retslokale», som òg var lensmannsbolig, og var oppført i 1845–49, og det ble også utstedt skjøte på jord til prestegården.

Korskirka på Langnes. Noen kors til høyre for inngangen. Bildet er lagt ut på Facebook av Siv Anita Biti-Helander. Ukjent fotograf.

Dødsfall og gravlegging

Som kirkegård for hele området fra Lille Molvik og Manndrapselva i nord til Seida i sør og fra Vestertana til Austertana mottok Langnes avdøde fra mange bygdelag og grender. Det hendte også at folk utenfra brakte sine døde hit av den ene eller andre grunnen, på samme måte som avdøde fra Tana ble gravlagt i andre sogn eller andre prestegjeld, for eksempel når dette var mest praktisk eller det eneste mulige.  

I kirkeboka ser en at det de første ti årene var over 220 gravlegginger i alt på kirkegården[1], det vil si et årsgjennomsnitt på mer enn tjue døde. Dette er et høyt tall sammenliknet med i dag, særlig når en vet at det på den tiden bare bodde omkring 800 mennesker i sognet (utenom Berlevåg). Særlig mange ble gravlagt i 1876, da kirkeboka forteller om 46 gravlagte, et antall som nærmer seg en i uka.

Der det er opplyst om dødsårsak, finner en blant annet drukning (det var ikke så få stygge forlis), død i barselseng, vådeskudd og sykdommer som «ormefeber», «kvenfeber», lungebetennelse, tæring (tuberkulose) og særlig kikhoste (femten tilfeller eller mer). I 1874–75 herjet den siste sykdommen og rev bort mange, særlig barn og mindreårige. Blant annet mistet sognepresten, Ole Ulsteen, to av sine små.

At så mange døde og ble gravlagt, betyr ikke at det var gravferdsseremoni like ofte. I kirkeboka varierer antall begravelser fra fem til ti i året, det vil si at det nesten alltid gjaldt flere avdøde hver gang. Ja, den 29. oktober 1876 ble hele 36 mennesker ført til graven. Det vil si – «ført til graven» er kanskje ikke riktig uttrykksmåte, for mye må ha vært klargjort på forhånd. Kanskje fant bare selve jordpåkastelsene sted nå.

Det var jo slik i gamle dager at pårørende måtte ta hånd om sine døde inntil disse kunne komme i jorda på kristelig vis. Av praktiske grunner kunne dette ta uker eller måneder eller enda lenger. Her skal en huske at telen i jorda hindret oppkasting av nye graver i store deler av året. Til det kom i Tana at presten reiste ut og oppholdt seg i Berlevåg og på Nordkyn i mange uker på vårparten og også om høsten. Det ble dermed tvingende nødvendig å holde begravelser for flere på samme dag.

I eldre tid kunne visst prester ha avtale med befolkningen om at de skulle bringe sine døde til kirkegården slik at det foretas jordpåkastelse når presten hadde mulighet for å komme. Dette ville kreve ferdig oppkastede graver eller et likhus eller liknende innretninger. Jeg vet ikke hvordan dette med «ventetid» for avdøde ble ordnet i Tana etter at det kom kirkegård på Langnes. Trass i et stort tjenestedistrikt var presten nå mer tilgjengelig enn tidligere, men problemet var ikke forsvunnet.

Vi vet ikke om noen oversikt over alle som er gravlagt på Langnes, eller hvor på kirkegården de hviler. En kilde med lang fartstid i Riksarkivet sier at et slikt materiale ville være så lokalt at det neppe ble sendt inn til arkivering sentralt. I katalogene ved Statsarkivet i Tromsø er det ikke noe som peker mot at denne typen opplysninger er i behold for Tana, men det kan selvsagt dukke opp materiale mer tilfeldig i arkivet.

Det kan ikke ha gått svært mange tiår før det oppstod et plassproblem. Den som i dag vandrer på kirkegården, merker at gravene er mange. Korskirka lå inne på «Kirkesletten», og på et bilde kan en se kors til høyre for inngangen. Da denne kirka ble revet rundt 1890, ble sikkert tomta tatt i bruk til gravplasser. Schytte Blix og Nergård skriver også at det ble innviet et nytt stykke til kirkegården den 7. juni 1903.

Else Sophie Schanches grav. Foto: artikkelforfatteren.

Kors, steiner og anonyme graver

Selv om det er gått lang tid, har mange i Tana forfedre og formødre eller slektninger på kirkegården på Langnes. Men gravene til de fleste slike vil en leite forgjeves etter.

Det vi vet om hvor navngitte avdøde hviler, skriver seg fra de bevarte gravminnene – jernkors og steiner med tekst.[2] Av disse korsene og steinene er det rundt nitti i alt, spredt rundt på det meste av «Kirkesletten». Ikke få av dem er mer eller mindre samlet om familier, slik at de danner en slags familiegravsteder.

På et mindre antall gravminner er dødsåret uleselig, mens i alle fall sju angir et årstall før 1900, og for nærmere seksti er dødsåret mellom 1900 og 1944. Det er disse eldre minnene som interesserer oss her. Over tjue minner er etter avdøde fra etter 1945.

De aller fleste av de bevarte gravminnene er etter norske, og mange er knyttet til gamle dagers styrende og bedrestilte sjikt. Den eldste med stein etter seg er Else Sophie Schanche (1794–1878), den eneste som er født på 1700-tallet. Hun var enke etter Johan Christian Garman Schanche og grunnla sammen med ham «Schanche-dynastiet» i Tana etter at de kjøpte handelsstedet på Gullholmen i 1810.

Andre i en solid posisjon og med bevart gravminne er lensmenn (Øiaas, Strand, Bertheussen), en lærer (Astrup) og handelsmenn (Schanche, Øwre, Tørris Pedersen o.a.). Fra embetsfamilier er det i alle fall to barn (Jervell, Flokkmann) og etter en overordnet tjenestemann (Matzow) ett barn. Også den eneste kjente graveren på Langnes har gravminne etter seg. Han het Ole Pedersen Myreng og døde i 1892.

På kirkegården på Langnes hviler også Lille-Jack Matzow, død to år gammel i august 1926 og sønn av Gudrun Matzow (født Øwre, fra Tana) og Jakob Matzow, avdelingsingeniør ved vegkontoret i Vadsø. Bildet viser gravfølget utenfor Astrups hotell på Langnes (opplysninger fra Marie Matzow, yngre søster, Oslo). Faren med sikspens i døra, mora helt til høyre i bildet. Finnmark fylkesbiblioteks fotosamling. Fotograf: Knut Fiksdal.

Det er få bevarte minner etter samiske og særlig etter finske (kvenske) avdøde, bare ti–tolv til sammen. Læstadianeren og predikanten Hans Abraham Helander har kors etter seg, og det samme har Johan Eriksen Sæffa (eller «Soffa»), også predikant. Tre avdøde med bevart gravminne og mange etterkommere er Pavel Olsen og Ragnhild Katrine Larsdatter (Risten) fra Bonakas og Johan Erik Kolstrøm fra Masjok.

Over de mange anonyme gravene på kirkegården har det uten tvil stått trekors eller andre mindre værbestandige gravminner, som nå er borte. Det store flertall her er uten tvil såkalt jevne folk fra hele sognet, avdøde med ulik etnisk bakgrunn, ikke minst samisk. I Tana dreide nok spørsmålet om kors av tre eller jern seg først og fremst seg om økonomi, må vi anta. Det kostet penger å reise et gravminne som kunne stå gjennom generasjoner, og langt fra alle hadde råd.

Muntlig overlevering kan utfylle dette bildet. Når «Sabba Olsen Gargogdces» (som navnet skrives) fra Vestertana har et kors etter seg, kan det for eksempel være fordi sønnen Ole Sabbasen var handelsmann i Finnkongkeila og hadde råd. Korset over predikanten Helander ble reist etter en innsamlingsaksjon ledet av handelsmannen Jakob Tapio fra Suohpanjarg. Et kors etter veiarbeideren Jonas Simonsson skal være bekostet av hans svenske landsmann August Andersson, med butikk på Langnes.

Også graver med forsvunne trekors kan ha vært ordnet i familiegravsteder så sant dette var mulig og presten og graveren ordnet slik. I årene etter Jonas Simonssons død i 1911 gikk også to av hans voksne barn samt svigerfaren bort. Ingen av disse fikk bevarte gravminner, men sannsynligvis ligger alle på Langnes og kanskje i nærheten av Jonas.

Samlet viser kirkegården på Langnes også fram et bilde av sosial ulikhet gjennom sytti år.

Sabba Olsen GárggogeahČis grav. Foto: artikkelforfatteren.

Sabba Olsen GárggogeahČis grav. Foto: artikkelforfatteren.

Et kulturminne som må sikres

Kirkegården på Langnes er i 2022 et villniss med gress og geiterams i knehøyde og store trær som faller for vær og vind, foruten de mange gravene med og uten stein og kors. Den har måttet klare seg uten røkt og stell fra andre enn private i tiår etter tiår.

Nå er tiden inne til at det offentlige tar ansvar, og det på en skjønnsom og forsvarlig måte. Her har Tana historielag tatt et prisverdig initiativ og søkt om de nødvendige tillatelser samt om støtte til rehabilitering. Dette lover godt.

Det er behov for rydding og klipping og åpning av kirkegården. Gravminner må sikres der det er nødvendig og er mulig, og det må opparbeides stier som tar hensyn til gravleggiingen og ikke krenker noen. Det må settes opp noen få informasjonsskilt og kanskje et par benker, og framfor alt kommunen forplikte seg til vedlikehold og stell.

Jeg tror mange etterkommere vil være interessert i å bidra.

Kilder

Erik Schytte Blix og Arvid Nergård: Kirker og kirkeliv i Tana prestegjeld. Vadsø 1965

Thora Jervell: «Et Finnmarks-kall for 50 år siden». I Elisabeth Christie (red.): Prestegårdsliv : minner fra norske prestegårder 1 (1976): https://www.nb.no/items/3dd98552705123e9fdf59817f23a1d5f?page=205&searchText=Jervell

Justisprotokoll for Øst-Finnmark sorenskriveri 1816–1855. Statsarkivet i Tromsø

Kirkebok for Tana nr. 2 1861–1877, papirutgave med nr. 1 og 2 (begravelseslister) fra Registreringssentral for historiske data , Universitetet i Tromsø, skannet utgave tilgjengelig her: https://media.digitalarkivet.no/view/6789/35657/1

Liste over bevarte gravminner på Langnes kirkegård: https://www.slektogdata.no/gravminner

Panteregister nr. 24 og pantebok for Tana nr. 1, nr. 2 og nr. 3, skannet utgave tilgjengelig her: https://media.digitalarkivet.no/tl/preg/browse

Muntlig overlevering i Tana

Samtaler med Ole Kolsrud og Marie Matzow, begge Oslo

[1] Jeg legger til grunn at når kirkeboka for Tana ikke nevner kirkegården, dreier opplysningene seg om Langnes.

[2] Jeg har brukt min egen registrering av bevarte gravminner og en oversikt som finnes her: https://slektogdata.no/gravminner (lest 2.8.2022). Det er ingen til om at minner nå forsvinner fra tiår til tiår.