• Artikler og notater

    Her kan du lese en oversiktsartikkel om hva som skjedde i Tana høsten 1944.

    Her kan du lese om bombingen av Smalfjord 26. oktober.

    Her kan du lese en artikkel om brenningen fra 31. oktober til 6. november.

    Her kan du lese en artikkel om Berntine Ruud Hellesnes og de to bindene av "Finnmark i flammer".

    Her finner du et notat om arbeidet med et minnesmerke som styret i Tana historielag har sluttet seg til.

  •  

    — Dag F. Simonsen:

    Hva skjedde i Tana høsten 1944?

    Dagene fra 26. oktober til 8. november 1944 er de mest dramatiske i Tanas nyere historie. I denne fjortendagersperioden, da den strenge finnmarksvinteren kunne ventes når som helst, ble bygdene våre gjenstand for bombing, brenning, tvangsevakuering og terror idet tyskerne trakk seg ut av Øst-Finnmark gjennom Tana med størsteparten av befolkningen på flukt. Dette var en del av det store oppgjøret mellom Nazi-Tyskland og de allierte som avsluttet andre verdenskrig.

    Under krigen hadde Tana vært et sikringsområde bak fronten med opptil 600 tyske soldater stasjonert.[1] De hadde framfor alt til oppgave å holde utkikk ut fjorden for å hindre eventuelle angrep fra allierte den veien. Men da Nazi-Tyskland etter store nederlag i øst begynte å bygge ut støttepunkter våren 1944 for å sikre det nordlige Nordkalotten som okkupert område, økte den tyske aktiviteten også i Tana. Da Finland sa opp «våpenbrorskapet» med Tyskland samme høst, begynte tyskerne i oktober å planlegge en storstilt retrett til Lyngen-området.

    De var så vidt kommet i gang med dette da Den røde armé brøt igjennom på Litsa-fronten 7. oktober 1944. Da kom tyskerne raskt og kraftig på defensiven, og tilbaketrekningen skjøt fart.

    Hundre tusen mann langs riksvei 50

    Nå økte trafikken gjennom Tana ytterligere. Tyskerne måtte over Ifjordfjellet før snøen stengte veien. Det ble transportert materiell, det marsjerte tropper forbi, og det kom lange kolonner av krigsfanger. Den voldsomme gjennomgangstrafikken pågikk dag og natt og gjorde folk nervøse.[2] Det hadde versert rykter om brenning hele sommeren, og da de norske nazistene først prøvde å få til frivillig evakuering og tyskerne deretter begynte å rekvirere husrom hos folk,[3] skapte dette naturligvis ytterligere uro og spenning.

    Det passerte kanskje så mange som ett hundre tusen mann gjennom Tana i forbindelse med den tyske tilbaketrekningen.[4] Fanger som ikke klarte å følge med videre, ble brutalt drept og ble liggende igjen i veigrøfta til skue for sivilbefolkningen, også barn. Den grusomme behandlingen av fangene gjorde sterkt inntrykk, og hvis en fange klarte å rømme, mottok han gjerne hjelp og omsorg av folk så langt de hadde muligheter for det.

    Bombingen av Smalfjord

    Torsdag den 26. oktober bombet sovjetiske[5] fly Smalfjord, som nå – i likhet med andre deler av Tanafjorden – fungerte som skjulested for tyske fartøyer under tilbaketrekkingen. Bombingen stod på hele dagen, og befolkningen måtte på nært hold bivåne krigshandlingene. Splinter fra eksplosjonene fløy så langt som over Tanaelva mer enn ti kilometer unna. Ett sovjetisk fly gikk tapt. Det store tyske skipet som hadde vært hovedmålet for angrepet, kom seg uskadd ut av Smalfjorden, men ble senket i Hopsfjorden dagen etter.[6]

    Beslutningen om tvangsevakuering og den brente jords taktikk ble tatt av Hitler personlig den 28. oktober etter initiativ fra Reichskommissar Terboven. Avgjørelsen ble bekjentgjort ved oppslag og på løpesedler undertegnet av Terboven og Rendulic, den tyske øverstkommanderende i nord.

    Tvangsevakuering og flukt

    Den 24. oktober hadde de sovjetiske styrkene tatt Bjørnevatn, før Kirkenes falt i hendene på dem dagen etter. Den 27.–28. oktober raste kampene i Neiden, og i de følgende dagene fulgte sovjeterne etter tyskerne inn mot Varangerbotn. Mandag 30. oktober begynner herjingen i Tana ved at tyskere og norske nazister går fra hus til hus og beordrer folk til å møte på angitte steder på få timers varsel for å fraktes til Langnes, der den daværende Tana kirke tjente som oppsamlingssted. Hit ble også mange andre evakuerte fra Øst-Finnmark kjørt, og herfra ble til sammen ca. 1600[7] mennesker fraktet på lastebiler til Porsanger og skipet inn på de tyske skipene «Carl Arp» og «Adolf Binder». Tvangsevakueringen fra Tana pågikk i flere dager.

    Alt tidligere hadde mange planlagt å rømme fra tyskerne, og nå var tiden inne. I bygdene nede i dalen søker en del fra vestsiden av elva tilflukt på den mer eller mindre veiløse østsiden, mens folk lenger oppe til dels drar over på vestsiden. Atter andre drar andre steder. De fleste oppsøker gammer eller til jordhuler som er gjort klare. Tyske soldater leter med hunder og finner rømlinger, men alt i alt er ikke tvangsevakueringen noen suksess i Tana for dem. De får med seg bare vel en fjerdedel av befolkningen i de områdene der evakueringen gjennomføres.

    Brannkommandoene herjer, og Tana bru sprenges

    Tirsdag den 31. oktober begynner tyskerne å brenne hus og fjøs og skyte husdyrene. Brannkommandoene begynner i Austertana, der de lander med båt fra Gavesluft[8], og de herjer samme dag på østsiden av elva opp til og med Luftjok og Luftjokdalen. Så inntrer det en pause, da tyskerne i de følgende dagene synes å prioritere tvangsevakueringen og transporter og troppeforflytninger og sitt eget oppbrudd fra Tana. Lørdag den 4. og søndag den 5. november sprenger de kystvernbatteriene på Smalfjordnes og i Gavesluft.[9]

    På dette tidspunktet er de sovjetiske styrkene kommet til indre del av Varanger og presser den tyske tilbaketrekningen. Det haster å få resten av troppene over Tanaelva slik at en kan ødelegge brua og forsinke forfølgerne. Nå brenner tyskerne de sørligste bygdene i Tanadalen på østsiden av elva som har veiforbindelse – fra Skipagurra til og med østre Seida. Før det[10] hadde de gjort en avstikker til Alleknjarg og kirkestedet Polmak enda lenger sør.

    Seinest om kvelden søndag 5.[11] eller natt til mandag 6. november sprenger tyskerne Tana bru, og deretter bru etter bru nedover på vestsiden av elva samtidig som de minelegger veien etter seg og tenner på bebyggelsen. Nå fullføres brenningen på vestsiden av elva fra vestre Seida i sør og fra Langnes i nord til Rustefjelbma, der veien mot Ifjordfjellet tar av. Den 6. november brenner de ikke bare Tana kirke, men også resten av kommunesenteret på Langnes samt Tanagård, barnehjemmet Schanches Minde, landbruksskolen og nesten all annen bebyggelse.

    Sovjetiske tropper og deretter norske

    Selv om den tyske hovedstyrken hadde forlatt Varanger, var det mandag 6. november en trefning med sovjetiske styrker i Varangerbotn,[12] og samme dag, eller dagen etter, var det skuddveksling i vestre Seida, etter hva vitner forteller. Dette var da de siste ordinære trefningene mellom tyskere og sovjetere på norsk jord.[13]

    I løpet av tirsdag 7. november forlot de siste tyske troppene Tana. Denne dagen brant det i fjordbygdene vestover.[14]  Dagen etter, den 8. november,[15] nådde de fremste sovjetiske troppene Rustefjelbma, der de for øvrig stanset all videre framrykking vestover, en avgjørelse og et politisk signal av stor betydning. Soldatene var ventet av folk og ble hilst velkommen, og det var et vennskapelig mellom dem og sivilbefolkningen.

    Det gikk mellom to og tre uker før de norske soldatene som var på plass i Kirkenes, kom til det nedbrente Tana. Mandag 27.[16] november ble den sovjetiske styrken som lå i Rustefjelbma, avløst av norske soldater. Det norske bergkompaniet, som disse soldatene tilhørte, ble likevel stående under sovjetisk kommando helt til 6. februar[17] 1945, etter avtale med Sovjetunionen.

    Hva hadde herjingene kostet?

    I den gamle Tana kommune hadde 1500 mennesker flyktet fra tyskerne, mens ca. 600 var blitt tvangsevakuert. Fra Polmak fikk tyskerne med seg 30 personer, men her var det altså en mindre del av kommunen som var rammet av tvangsevakueringen. [18]

    Ikke alle klarte de store påkjenningene som de ble utsatt for i denne siste fasen av krigen. Flere fra Tana mistet livet da det brøt ut dysenteri, tyfus og difteri på grunn av de elendige hygieniske forholdene om bord på «Carl Arp» og «Adolf Binder».[19] Blant de eldre som hadde fått bli igjen på gamlehjemmet i Austertana, døde minst tolv av dysenteri.[20] I tillegg kommer dødsfall som følge av ulykker med miner og sprengstoff etter at okkupantene var dratt.

    Det finnes ikke noe sikkert tall for hvor mange i Tana som mistet livet i krigen høsten 1944.

    Situasjonen for den gjenværende befolkningen var dramatisk. Folk manglet stort sett alt – tak over hodet, mat, klær, utstyr. Det gjaldt å klare seg så godt en kunne, gjennom vinteren som nå satte inn. Først langt utpå nyåret kom det forsyninger av betydning, kjeks, mel, corned beef og såkalte svenskepakker og etter hvert bygningsmaterialer, redskaper, tekstiler osv.

    I den gamle Tana kommune var til sammen 380 boliger og 216 fjøs mv. totalskadet, en ødeleggelsesgrad på 90–100 prosent. De fleste av de 63 gjenstående boligene i Tana var i Austertana, Lavonjarg og Molvik, men det stod også igjen noen hus i andre bygdelag. I den gamle Polmak kommune var det områdene øst for elva som ble berørt, og her ble 34 hus og 20 fjøs mv. krigsskadet, en ødeleggelsesgrad på 50–90 prosent i disse områdene, med totalskade fra Skipagurra og nordover.

    Dag F. Simonsen, sommeren og høsten 2013

     


    [1] I Polmak kommune var det utbygd et støttepunkt for inntil 160 mann i Skipagurra. Det tilhørte «Underavsnitt Varangerfjord». Se Thorbein Gamst: Finnmark under hakekorset (Arendal 1984), s. 78 og s. 110 f..

    [2] En «Tana-bonde» i B.R. Hellesnes (red.): Finnmark i flammer. Fortalt av den brente jords egne kvinner og menn, bind 1 (Trondheim 1949), s. 106.

    [3] Nils Simonsen i Tana-årboka 2007.

    [4]  Rune Rautio i e-post 27. juli 2013 til Dag F. Simonsen, jf. også Gamst s. 189 f.

    [5]  Rune Rautio bekrefter (sst.) at flyene var sovjetiske. Tradisjonelt har en brukt russisk og russere om dem som jaget ut tyskerne i 1944, men sovjetisk og sovjetere er strengt tatt mer presist og brukes i denne artikkelen.

    [6] Alf R. Jacobsen: Til siste slutt. Skjebnedrama i krigens avsluttende fase (Oslo 2004), s. 135 f., Rune Rautio (sst.).

    [7] Wilhelm Fosnes: Evakueringen av Finnmark og Nord-Troms høsten 1944. Planlegging og gjennomføring. Hovedoppgave i historie (Universitetet i Oslo, våren 1974), s. 62.

    [8] Opplyst av Terje Ellila på grunnlagt av moras dagbok fra høsten 1944.

    [9]  H.A. Henriksen i sine dagboksnotater (privat eie).

    [10] Viktor Pedersen antok i samtale med Dag F. Simonsen i juli 2013 at dette skjedde dagen før Skipagurra ble brent. Men det internatstyrer Hjelmbrekke skriver i Finnmark i flammer, bind 1, s. 196 f., tyder på at det skjedde tidligere.

    [11] Trond M.E. Dancke: Opp av ruinene. Gjenreisningen av Finnmark 1945–1960 (Oslo 1986), s. 19, Viktor Pedersen i samtale juli 2013.

    [12] Anders O. Hauglid, Knut Erik Jensen og Harry Westrheim: Til befolkningen! Brannhøsten 1944 – gjenreisingen etterpå (Tromsø-Oslo-Bergen-Stavanger 1985), s. 36, Gamst s. 188.

    [13] Med referanse til trefningen i Varangerbotn 6. november sier Gamst i en fotnote (s. 188): «Andre kilder (blant annet Norges Krig 1940–45 s 572) angir at den siste trefning mellom tyskere og russerne fant sted ved Seida.»

    [14] Johan Persen i sine dagboksnotater, i Johanne Løvoll Smette: Slik husker vi det. Krigsminner fra Smalfjord i Tana (eget forlag, u.å.), s. 13, jf. også H.A. Henriksen.

    [15] Gamst s. 188. Hauglid ofl. oppgir 7. november.

    [16] Gamst s. 193. Alf R. Jacobsen skriver (s.178) at det skjedde i snø og streng kulde natt til tirsdag 28. november, men Kjell Ballari antyder alternativt 26. november i et innlegg i Finnmarken 29. juli 2013.

    [17] Denne datoen ble bergkompaniet innlemmet i Distriktskommando Finnmark (DKF) under ledelse av oberst Dahl (Hauglid ofl. s. 91). Se også Gamst s. 193.

    [18] Tallopplysningene her og i det følgende er fra Dancke, særlig s. 21 og s. s. 136 f., jf. også Hauglid ofl. s. 252 f.

    [19] Hauglid ofl. s. 62 f.

    [20] Eva Stenhammer i B.H. Hellesnes (red.): Finnmark i flammer. Fortalt av den brente jords egne kvinner og menn, bind 2 (Kragerø 1950) s. 84.

     

  • Kontakt

    E-post: dasi@online.no
    Tlf.: 66 91 53 71
    Mobil: 414 94 179
  • Om denne siden

    Denne siden er opprettet av og drives av Dag F. Simonsen. Siden kjører på Wordpress og er bygget på Elliot J. Stocks' Starkers theme. Typesnitt er hentet fra Typekit.

    Denne siden ble sist oppdatert 9. april 2017.
  • © 2017 Dag F. Simonsen - All rights reserved. · Design: Tini Malitius