• Artikler og notater

    Her kan du lese en oversiktsartikkel om hva som skjedde i Tana høsten 1944.

    Her kan du lese om bombingen av Smalfjord 26. oktober.

    Her kan du lese en artikkel om brenningen fra 31. oktober til 6. november.

    Her kan du lese en artikkel om Berntine Ruud Hellesnes og de to bindene av "Finnmark i flammer".

    Her finner du et notat om arbeidet med et minnesmerke som styret i Tana historielag har sluttet seg til.

  • Skrevet av Dag F. Simonsen.
    Denne artikkelen er også trykt i Tana-årboka for 2007. Bildene fra den trykte versjonen er ikke med her.

    Bedehuset «Helander og Koskamos minde» (1913–44)

    På et «oppbyggelses møte» i Marie Isaksens hus i Boftsa den 7. januar 1912 ble det valgt en komité som skulle samle inn penger til reising av et læstadiansk bedehus i Tana. Det ser ut til at dette samtidig innebar stiftelsen av en bedehusforening, som organiserte det arbeidet som nå kom i gang. Komiteen fikk disse medlemmene: Anders Andersen senior, Nils Pavelsen (kasserer), Per Persen Biggi, Sofie Persen Ravna, Isak Hildonen (formann), Berit Sabbasen og Kristoffer Jessen. De fire første var fra Bonakas, de to neste fra Rustefjelbma og den siste fra Birkestrand. Per Persen Biggi må være Per Persen Biggi senior (født 1869).

    Innsamlingen og byggingen ble gjennomført på rekordtid. Vel ett år seinere, i februar 1913, kunne huset tas i bruk. Ved Statsarkivet i Tromsø er arkivet til bedehusforeningen bevart, med møtebøker, kassabøker og en del korrespondanse og regnskapsbilag. Denne artikkelen bygger på dette materialet samt en del andre kilder.

    Bakgrunn

    Læstadianismen var kommet til Tana rundt 1860, og fikk fra omkring 1870 et kraftig oppsving og en langvarig blomstringstid i distriktet. Kanskje ble Læastadius’ lære brakt til Tana av finske innvandrere, som det kom mange av etter 1850. Den finskfødte predikanten Hans Helander fra Utsjok bodde i vestre Seida fra 1855, og i 1880 slo Olli (Oluf) Koskamo fra Kelontekemä i Kittilä sokn seg ned samme sted (han flyttet til Masjok mot slutten av livet). De to samarbeidet i mange år og ledet den læstadianske menigheten. Men det stod også fram innfødte predikanter, blant dem Ole Olsen Badjegiedde i Bonakas, som også reiste mye i fiskeværene. Han bodde nord for avkjøringen til Guolbanveien (for den som er lokalkjent).

    I 1888 hadde biskop Johannes Skaar i Tromsø stiftet Finnemisjonen, som blant annet skulle være en kirkelig motvekt til læstadianismen. Fra 1890-årene var misjonen kommet aktivt med i kristenlivet i Tana, med reisesekretærer som drog på husbesøk. Etter 1900 utvidet Finnemisjonen sin virksomhet her, for eksempel fikk distriktet i 1911 en egen menighetssøster, som startet søndagsskole i Bonakas. Få år etter bygde misjonen gamlehjem i Leirpollen, og i 1928 kom barnehjemmet «Schanches Minde» på den gamle Marienlund-eiendommen, nedenfor den nåværende Tana videregående skole (landbruksskolen).

    Finnemisjonen kom til Tana i det som var høysommer for læstadianismen, og det knyttet seg alt i utgangspunktet spenninger til dette. Da de læstadianske predikantene etter hvert ble spurt av Finnemisjonen om å samarbeide og å preke på misjonens møter, var det ikke opplagt hvordan de ville stille seg, for motsetningene mellom de vakte og soknepresten hadde i perioder vært betydelige på 1800-tallet. Blant annet gikk ikke Ole Olsen Badjegiedde i misjonens tjeneste før i 1914, men fra da av reiste han for Finnemisjonen.

    På dette tidspunktet var det ikke lenger bare forholdet mellom de vakte og Finnemisjonen det gjaldt. Det var også andre åndelige strømninger i Tana. Vi vet at det fantes et kristelig ungdomslag på Langnes, ledet av soknepresten. Da en gruppe ungdommer i Bonakas i 1913 stiftet det frilynte ungdomslaget «Heimen», ønsket presten sammenslutning med laget på Langnes. Men Bonakas-ungdommene sa nei. De ville være uavhengig av kirka og embetsfolket på Langnes, og de hadde også som mål å motarbeide «pietisme og trangsyn», som nestlederen har skrevet i en bevart protokoll, og dette siste siktet vel til læstadianerne, som altså var i ferd med å bygge bedehus på dette tidspunktet.

    Læstadianismen stod sterkt særlig i de finskdominerte bygdelagene – ikke minst på strekningen mellom Boftsa og Luftjok i elvedalen – og blant de samisktalende, i Bonakas, Seida, i fjordbotnene og andre steder. De fleste norske bodde nedenfor Rasjokbekken (sør for landbruksskolen), og var neppe så involvert i læstadiansk kristendom.

    Organiseringen

    Bedehuset oppføres av en læstadiansk forening. Men læstadianerne er ikke kjent for å ha et fast og formelt organisasjonsliv, og det er interessant at det finnes en forening i nedre Tana. At protokollene løper fra 1912, kan tyde på at den ble dannet dette året. Men hvorfor kom planene om et bedehus nettopp nå? Læstadianerne hadde i mer enn førti år nøyd seg med å samles på husmøter. Vi vet ikke sikkert hvem som egentlig tok initiativet. Men læstadianismehistorikeren Dagmar Sivertsen gjengir interessante opplysninger som stammer fra Nils Pavelsen (i «Lappernes Ven»), når hun skriver at det før møtet på nyåret i 1912 var stiftet en kvinneforening med det formålet å drive innsamling. Dette kan tyde på at det var et veloverveid og planlagt tiltak at de to foreningene kommer fram i synsfeltet akkurat i 1912.

    Koskamo arbeidet på den måten at han opprettet kvinneforeninger, med kontakter som fungerte som «forstanderinner». Bygdehistorikeren G.A. Lilleeng i Jakobselv skriver i 1937 at disse kontaktene var viktige for Koskamo ved at de hjalp til med å «holde flokken hans samlet». Alle bar de navnet  «Maria», sier Roald E. Kristiansen. En av dem bodde i Boftsa, og det er svært sannsynlig at dette var den samme kvinnen som huset oppbyggelses- og stiftelsesmøtet i 1912.

    Men hvis alt dette stemmer, kan en vel ane Koskamos hånd bak hele bedehusinitiativet, og da bør vi se byggingen av bedehuset ikke bare i lys av Finnemisjonens arbeid, men trolig også ut fra indre spenninger blant de vakte. Koskamo hadde brutt med menigheten i Gällivare – «de førstefødte» – etter Johan Raattamaas død i 1899, og Tana-læstadianerne hadde stort sett fulgt ham. Om det var spesielle stridigheter innad rundt 1912, er ikke klart, men at Koskamo faktisk kunne behøve hjelp til å «holde flokken samlet» i Tana, viste seg utover i 1920-årene. Dette kommer jeg tilbake til.

    På møtet i Marie Isaksens hus ble det altså valgt en komité som skulle samle inn penger. Det er flere interessante trekk ved sammensetningen. For det første er komiteen tverretnisk, for i tillegg til fem samiske medlemmer er også Isak Hildonen fra Rustefjelbma (finsk) og Kristoffer Jessen fra Birkestrand (norsk) med. For det andre representerer den en viss grad av geografisk spredning, og for det tredje er kvinneandelen ganske høy. Alt dette er moderne trekk, som peker framover mot vår tid, slik også selve organisasjonsfenomenet gjør det.

    Hvem var Marie Isaksen i Boftsa?

    Koskamos «Maria» er trolig identisk med den Britha Rasmusdatter i Boftsa som vi møter i folketellingen for 1900. Hun er gift med en Nils Isaksen, som vel er den Nils Isaksen Dagmar Sivertsen nevner som predikant i Tana nettopp på denne tida. Går vi tilbake til tellingen for 1875, finner vi den samme Britha oppført som Brita Maria Rasmusdatter, bosatt på Norskholmen (mannen kalles nå Nils Isaksen Koppari). Her ser vi at hun også het «Maria». Når vi så vet at det skjedde en overgang til bruk av faste etternavn i Norge i tiårene rundt 1900, forstår vi at hun i protokollen fra 1912 har fått mannens farsnavn som etternavn.

    Brita Maria Rasmusdatter Koppari var født i Alta i 1854 eller 1855 (mannen var født i Tornio), og ekteparet var finskspråklig. I 1912 kan hun ha vært enke, siden hun regnes som huseier. Muntlige kilder kan for øvrig bekrefte at hun var mor til Josefine Møksa og Susanna Aho, to kjente kvinner i Boftsa i første del av 1900-tallet.[1]

    Innsamlingen

    Innsamlingen til bedehusbyggingen foregikk blant annet ved at det ble sendt lister rundt i hele det store distriktet, fra Losvik, Hopseidet, Hopsfjord og Gulgo i nord til Polmak og Sirma i sør. Betrodde folk ble bedt som å gå rundt med listene, slik en ser av for eksempel følgende bevarte brev (der mottakeren for øvrig kunne sende inn kr 20,25 i innsamlede penger):

    Hr Nils Erik Olsen Lerpolden. De bedes paa vegne av bestyrelsen, om at indsamle frivillige bidrag til Bonakas bedehus. 14/3 1912. Isak Hildonen

    De bevarte listene tyder på at bedehussaken – trass i spenninger i bygda – har møtt velvilje. En ser nemlig at både presten og ungdomslaget  «Heimen» gav penger, foruten både høy og lav i Tana, fra embets- og handelsmenn til fiskere, småbrukere og arbeidere. Av større private bidrag kan det nevnes at overrettssakfører Hagbart Lund i Rasjok, som nettopp i 1913 ble stortingsmann for Venstre og seinere også ble fylkesmann, gav penger flere ganger, i 1912 så mye som 50 kroner ved en anledning. For øvrig ytte Bonakas Kvindeforening mange bidrag, trolig penger som var samlet inn på møter. Dette kan være den kvinneforeningen Nils Pavelsen hadde nevnt «Lappernes Ven». Den stod i alle fall bedehusforeningen nær.

    Bevart korrespondanse tyder for øvrig på at også læstadianerne i Vadsø, eller i alle fall en kvinneforening der, samlet inn penger til bedehuset i Bonakas. Og det kom òg inn støtte som følge av at Finnemisjonen gjorde innsamlingen kjent i sitt blad, noe som understreker den forsonlighetens ånd bedehusbyggingen var omfattet av. Det kom sendende en større sum i posten med følgende påtegning: «Fra en gammel Dame Bergen 3. Marts 1913»:  «Jeg holder Lappernes Ven og læser Bladet med Interesse. – Vil derfor gjerne give kr 50. til Bonakas Bedehus.»

    Oppføringen og åpningen

    Husbyggingen må i hovedsak ha blitt utført i løpet av 1912, for bedehuset ble altså tatt i bruk allerede etter vel ett år. Av den bevarte protokollen kan en se at Nils Pavelsen spilte en viktig rolle i forbindelse med alt det praktiske som skulle ordnes.

    Ifølge en muntlig overlevering kom materialene til huset fra Karasjok. Men bevarte regninger viser innkjøp hos firmaer i både Tromsø og Bodø, og at en hel del byggematerialer ble levert av Aktieselsk. Jacob Digre, Trondheim. I tillegg var næringsdrivende i Tana involvert: ekspeditør Anthon Seim i Smalfjord, handelsmann Nils Øwre i Rasjok, Sabba P. Risten i Rustefjelbma, R. Kolstrøm og andre. Det dreide seg om levering av vindusruter, kalk, sement, bord, spiker osv. og om ilandføring og transport av varer. Av utstyr til det indre av huset ser vi at fru Jervell på prestegården i 1914 bestilte «brombilleder» fra Simon Engen, Bodø, til kr 12,55.

    Bedehuset skal ha blitt reist på dugnad, men vi kan se av arkivet at det ble utbetalt ikke så lite arbeidslønn. Byggeprosjektet gav altså sysselsetting i bygda, og en voksen mann ble betalt med tre kroner dagen. For eksempel tjente Anton Simonsen fra Bonakas 15 kroner på å støype syllmur til bedehuset. Mest arbeidet kanskje Mathis Persen Smed fra Lavonjarg, som i 1914 fikk lønn for hele 30 dager. Samme år ble før øvrig Per Persen Biggi ansatt som «tjener» til en lønn av 20 kroner. Arbeidsoppgavene var renhold, lamper og fyring. Om dette var Per Persen Biggi senior eller Per Persen Biggi junior (født 1896), er ikke klart.

    I møteboka kan vi under 1913 lese: «Bestyrelsen meddeler, at Bedehuset kan aabnes Fredag den 14de Februar 1913 kl. 14 em.» Huset var likevel neppe helt ferdig på dette tidspunktet, for det framgår av bevarte kvitteringer at en betalte for sement og trolig andre materialer så seint som i 1916. Ja, en regning på kr 70,98 fra Tromsø Farvehandel er datert 21. mai 1919. Kanskje var det først nå huset ble malt.

    I kassaboka finnes det et revidert regnskap for årene 1912–14 som balanserer på kr 2643,89, med en kassabeholdning på kr 45,21. Dagmar Sivertsen gjengir etter Nils Pavelsen i «Lappernes Ven» at det ble samlet inn 3000 kroner, og dette stemmer ganske bra. Til sammenlikning kostet Finnemisjonens gamlehjem i Leirpollen, som var ferdig i 1914, omkring 20 000 kroner. Noen regnskapsmessige oversikter viser ellers at utgifter og inntekter balanserte rundt 1300 kroner i det som trolig var det travleste året, 1912. Et separat regnskap for 1914 balanserer på kr 331,49, noe som vel må vært mer enn for et ordinært driftsår (det er lite sannsynlig at prisstigningen i krigsårene 1914–18 alt hadde begynt å gjøre seg gjeldende).

    Tomta ble utmålt først den 30. august 1913, kjøpekontrakten ble avsluttet 27. oktober 1913 / 27. juni 1914, og skjøtet ble tinglyst 1. desember 1914. Hvorfor disse formalitetene ble ordnet på etterskudd, gis det ingen forklaring på. Huset ble forsikret i Forsikrings-Aktieselskabet Norden i 1914. Branntaksten i 1915 var på 4450 kroner pluss 30 kroner for vedskjåen, i alt 4480 kroner, med en samlet premie på kr 5,90. Om det finnes bevart tekniske data for bedehuset i Bonakas, for eksempel registrert i forbindelse med forsikringen, har jeg ikke hatt anledning til å undersøke. Jeg har ikke funnet slike opplysninger i det bevarte arkivet.

    Navnet på foreningen, huset og eiendommen

    Navnet på foreningen viser den geografiske spredningen som bedehussaken i utgangspunktet hadde. Det ble nemlig «Nedre Tanadalens Læstadianske Bedehus Samfund», vedtatt på et møte i Anders Andersens hus i Bonakas den 10. februar 1913. Men samtidig heter det i de vedtektene («Regler») som ble fastsatt på det samme møtet, at styret skulle bestå av et flertall (seks av normalt sju medlemmer) fra området Bonakas–Rustefjelbma. Navnet «Bonakas bedehusforening», som er brukt ved Statsarkivet i Tromsø, er for øvrig yngre, kanskje fra etter krigen, men kvinneforeningen kalles «Bonakas Kvindeforening» allerede i 1914.

    I protokollen er møtet i februar 1913 kalt «Læstadianernes Generalforsamling». Her ble det også bestemt at Bonakas bedehus «skal bære navnet Helander & Koskamos minde». Dette uttrykker klart et ønske om å hedre begge de to lederne, og det skulle kan hende også markere samhold og forsoning utad som innad. Men i skjøtet fra 1914 kalles eiendommen bare «Helanders minde», et navn som visst fortsatt er det offisielle (i en utskrift fra matrikkelen ved fylkeskartkontoret i Finnmark er det riktignok stavet «Hellanders minde» med to l-er).

    Det ser altså ut til at huset og eiendommen ikke har helt det samme navnet. At Koskamos navn ikke er med i eiendomsnavnet, kan skyldes et ønske om å hedre den avholdte Hans Helander særskilt. «Áppá-Hánsa», som han ble kalt på samisk, hadde sovnet inn i mai 1914. Hans Nilsen skriver at det skjedde da Helander etter en kveldspreken på bedehuset var gått ut for å trekke frisk luft og hvile, mens en annen, muntlig kilde sier at han døde etter et måltid hjemme hos Per Persen Biggi i forbindelse med en stor samling i Bonakas. (Arkivet viser ellers at det også ble samlet inn penger til et minnesmerke over Helander, og dette er ifølge muntlig overlevering den støtta som ble reist på Helanders grav på kirkegården på Langnes, med ordene «Kjærlighetens apostel» skrevet inn på samisk. Det skal ha vært kjøpmann Jakob Tapio i Suohpanjarg (mellom Skipagurra og Tana bru) som tok initiativet til innsamlingen.)

    «De førstefødte» overtar i Tana

    Læstadianerne i Tana hadde holdt sammen under Koskamos ledelse i flere tiår. Men i 1920-årene oppstod det splittelse, og dette påvirket ikke bare forholdet til kirka og Finnemisjonen, men endret trolig også forholdet mellom vakte i ulike deler av Tana. Koskamo var vel det vi i dag ville kalle en karismatiker – ifølge Dagmar Sivertsen førte han med seg «noe av et åndens vær» – og hans innflytelse var stor nok til at man i ettertid har regnet med en egen Koskamo-retning (Koskamo-fraksjon) i læstadianismen. Men Koskamo var også omstridt innad, for flere mente at det ble lagt for mye vekt på hans person og for lite på den kristne lære, og han er også blitt anklaget for å ha beriket seg på «de enfoldige disiplers bekostning».

    Det omslaget som kom, kan en ikke registrere direkte i de bevarte protokollene fra Bonakas. Men Dagmar Sivertsen skriver at «de førstefødte», som Koskamo i sin tid hadde brutt med – og som kalles så fordi de anerkjenner den opprinnelige menigheten i Gällivare som modermenighet – tok opp kampen utover i 1920-årene. Etter Koskamos død i november 1931 snudde flertallet og sluttet opp om denne retningen, med predikanten Andreas Børresen i Masjok som et kjent navn. Om dette sier Sivertsen: «Så å si hele Tanabotn og ytre Tana falt fra [forlot Koskamo-retningen], mens endel i dalføret forble trofaste.»

    Trass i de gamle spenningene hadde det vært noe av et særkjenne ved de vakte i Tana at de var mindre skeptiske til statskirka og misjonen enn sine trosfeller mange andre steder. Men «de førstefødte», som nå vant fram i Tana, var ikke positive til Finnemisjonen slik Koskamo hadde vært, og de sa blant annet nei til samarbeid da misjonen bygde et bedehus i Leirpollen i 1927. Kanskje fikk også Finnemisjonen et kjøligere forhold til de vakte på denne tida, for det fortelles at en emissær i misjonen måtte forlate stillingen i 1930-årene fordi han ble for «læstadianervennlig». Her kan naturligvis også sokneprestenes holdninger ha spilt en rolle.

    Bonakas var et «skjurerede»

    I Bonakas skiftet ikke stemningen på samme måte. Nils Pavelsen var like hyggelig som før når Finnemisjonens folk kom, leser vi hos Dagmar Sivertsen, og bedehuset ble utover i mellomkrigstida stilt til disposisjon for misjonen, samtidig som folk fra Bonakas nå gikk sjeldnere enn før på husmøter i Boftsa og andre steder. De forble statskirkeorienterte og skilte seg på denne måten fra de vakte lenger oppe i dalen. En viktig grunn kan være at Ole Olsen Badjegiedde, som var rotfestet i Bonakas gjennom sin slekt, levde helt til 1925 og kan ha påvirket holdningene. «Det er klart at hjorden fulgte sin leder», sier en muntlig kilde.

    Samtidig kan det være at dette innevarsler slutten på læstadianismen i bygda på lengre sikt. Koskamo skal ha sagt at «kristendommen i Bonakas var akkurat som et skjurerede – det blåste inn fra alle kanter». Det skulle bety at de vakte her var utsatt for mange stridende impulser. Og det er riktig at nedre del av elvedalen utover på 1900-tallet fikk en stadig mer mangfoldig verdslig kultur – ved siden av kristendommen – og samtidig ble gradvis mer norskpreget.

    Rundt 1930 var fornorskningspolitikken for lengst etablert, og det var lite av offentlig opposisjon mot den. Det var blitt arrangert store samepolitiske møter i Bonakas i 1919 og 1920, og ved stortingsvalget i 1921 hadde en sameliste fått oppslutning i Tana. Men den tidlige samiske bevegelsen svant hen i 1920-årene. I arkivet til bedehusforeningen finnes det enkelte regninger og andre vedlegg på samisk fra de aller første årene, og både møteboka og kassaboka er til dels er ført på samisk, særlig i årene 1923–26. Siden Nils Pavelsen hadde vært aktiv i samepolitikken, kan vel dette være hans innførsler. Men samisk hadde trolig aldri vært noe hovedspråk på læstadianske samlinger i det gamle Tana.

    Samtidig økte det norske innslaget i Bonakas–Rasjok-området, med landbruksskole og fylkeskole og barnehjem og norske bygdefolk som ikke var «storkarer» i tradisjonell forstand. Lærerne på fylkesskolen spredte norsk kultur, det ble dannet leikarring, det kom norske ukeblad, osv. Og bedehuset ble etter hvert også et sted der verdslig orientert ungdom, landbruksskoleelever og andre, gikk som tilskuere til det som skjedde. Men det kom etter hvert også norske på møtene med andre hensikter enn å «se film» og la seg underholde.

    I Koskamos tid hadde det vært preket på finsk og tolket til samisk på bedehuset, sier en muntlig kilde. Det hadde vært norske med i bedehusarbeidet fra første stund, som vi har sett, og de forstod kanskje samisk. Men da folk fra barnehjemmet, uten slike språkkunnskaper, begynte å komme på møtene, gikk Andreas Børresen over til å preke på norsk på bedehuset, med tolking til finsk og samisk. Finsk ble brukt når en leste fra postillen.

    Ikke minst skjedde det et generasjonsskifte i nedre Tana. Fra begynnelsen av 1920-årene gikk mange ungdommer med i arbeiderbevegelsen, der norsk var hovedspråket, i alle fall i skrift. Noen av disse var barn av læstadianske ledere. Det er sannsynlig at dette gikk ut over oppslutningen om læstadianismen. Spøkefullt har det vært sagt om Bonakas at «gubbene var sosialister, kjerringene læstadianere». Men det var neppe noen uforsonlige fronter. Blant annet skal Nils Pavelsens yngre bror, som var med i Arbeiderpartiet, ha fungert som mekler mellom de vakte. For mange var det sikkert ikke noe stort problem å skille mellom kristendom og politikk, slik Luther hadde sagt at en skulle.

    Avslutning: krig og brenning

    Det første bedehuset i Bonakas kom til å stå i 31 år. Utover i mellomkrigstida var «Helander og Koskamos minde» ­et markant innslag i bygda, et samlingsmerke for så vel de vakte som andre troende, for både læstadianere og kristne som var mer statskirkelig orienterte. På de læstadianske samlingene, som gjerne varte i tre dager, fra lørdag til mandag, kunne det være hundrevis av mennesker fra hele det daværende Tana, fra Austertana, Luftjok, Seida osv.

    Huset ble også tidlig leid ut som forsamlingslokale. De samemøtene som fant sted i Bonakas i 1919 og 1920, foregikk trolig på bedehuset, og i 1919 hadde også herredsstyret møte her.

    Både bedehusforeningen og kvinneforeningen ser ut til å ha vært virksomme uten opphold, også under siste verdenskrig. Den finske postillen er fortsatt i behold på bedehuset. I likhet med arkivet til foreningene er den tatt vare på og reddet av trofaste sjeler. Disse lokalhistorisk verdifulle gjenstandene ble dermed reddet unna brenningen.

    Det siste året før krigen ser en også at det norske Forsvaret har leid huset. Men da krigen kom, ble bedehuset tatt av tyskerne, som alt annet de hadde bruk for. Tyskerne brukte det til lager, og betalte faktisk leie for bruken, ser en i arkivet. Men da de sovjetiske soldatene nærmet seg høsten 1944, ble huset brent i likhet med det aller meste av den øvrige bebyggelsen. Da krigen var over, ble virksomheten tatt opp igjen, og det kom et nytt bedehus. Det bedehuset som da ble reist, og som fortsatt brukes, tjente for øvrig som kapell og kirke i Tana fram til 1964.

    Kilder:

    Arkiv etter Bonakas bedehusforening, arkiv for Tana sokneprestembete, boks 91, Statsarkivet i Tromsø

    Arkiv etter ungdomslaget «Heimen» i Bonakas, 1913. Privat eie

    Folketellingene for Tana for 1875 og 1900, Registreringssentralen for historiske data, Universitetet i Tromsø. Tromsø 1988, 1987

    Grunneiendomsregister, matrikkel, Tana kommune, Tana og Varanger sorenskriverembete, Fylkesmannen i Finnmark, ajourført pr. 17.12.1984 [Vadsø, uten årstall]

    Kopi av Tana herredsstyres forhandlinger 1918–21, arkiv for amtmannen i Finnmark, boks 2586, Statsarkivet i Tromsø

    Roald E. Kristiansen: Preliminær matrikkel over læstadianske predikanter i Norge 1850 2000. Universitetet i Tromsø. Tromsø 2004

    Hans Nilsen: «Læstadianismen», i DeatnuTenoTana 1991

    Erik Schytte Blix og Arvid Halgeir Nergård: Kirker og kirkeliv i Tana prestegjeld. Tana, Gamvik og Berlevåg sokn. Vadsø 1965

    Dagmar Sivertsen: Læstadianismen i Norge. Oslo 1955

    Samtaler med Henry Johansen, Bonakas, juli 2002 og august–september 2007

    Andre muntlige kilder i nedre Tana

    [1] Brita Maria Rasmusdatter – Marie Isaksen – må være datter av fisker og gårdbruker Rasmus Olsen, bosatt på Norskholmen ifølge folketellingen av 1875, og må ha kommet fra Alta til Tana som barn sammen med sine foreldre, for det er kjent at Josefine Møksa og Susanna Aho var søskenbarn av Hans Rasmussen, handelsmann og ordfører i Tana før krigen. Han var sønn av Karl Rasmussen og sønnesønn av Rasmus Olsen.

  • Kontakt

    E-post: dasi@online.no
    Tlf.: 66 91 53 71
    Mobil: 414 94 179
  • Om denne siden

    Denne siden er opprettet av og drives av Dag F. Simonsen. Siden kjører på Wordpress og er bygget på Elliot J. Stocks' Starkers theme. Typesnitt er hentet fra Typekit.

    Denne siden ble sist oppdatert 9. april 2017.
  • © 2017 Dag F. Simonsen - All rights reserved. · Design: Tini Malitius