• Artikler og notater

    Her kan du lese en oversiktsartikkel om hva som skjedde i Tana høsten 1944.

    Her kan du lese om bombingen av Smalfjord 26. oktober.

    Her kan du lese en artikkel om brenningen fra 31. oktober til 6. november.

    Her kan du lese en artikkel om Berntine Ruud Hellesnes og de to bindene av "Finnmark i flammer".

    Her finner du et notat om arbeidet med et minnesmerke som styret i Tana historielag har sluttet seg til.

  • Skrevet av Dag F. Simonsen.
    Denne artikkelen er også trykt i Tana-årboka for 2010.

    Revedrift i Tana før krigen

    Det var flere i Tana som drev med oppdrett av rev i mellomkrigstida. Dette har vært kjent i bygda, men det er aldri blitt skrevet noe videre om det, etter hva jeg vet. Jeg har ikke kunnet undersøke alle arkiver som kan inneholde håndfast skriftlig dokumentasjon om den tidlige pelsdyrnæringen i vårt område, så denne artikkelen bygger for det meste på samtaler med eldre folk og i tillegg en del mer generell skriftlig informasjon.

    Det var tre som drev med rev i større skala: Aksel Myreng på Ro i Bonakas, Henrik Willgohs Knudsen i Luftjokdalen og Birger Pedersen i Skipagurra. I tillegg drev min egen far, Anton Simonsen i Rustefjelbma, med rev i mindre målestokk, og det gjorde også hans bror Gunnar Simonsen i Bonakas. Også Eilert Noodt på Fjelbmanes ovenfor Langnes hadde rev, vet jeg, og det samme hadde brødrene Anders og Zakken Samuelsen i Gavesluft, Ole Aslaksen i Danieljok i Austertana og Klemet Andersen i Seida (den siste visstnok bare en kortere tid under krigen). Hvis noen har flere navn eller vet mer, kan de gjerne ta kontakt med meg.

    Innledning: Den tidlige pelsdyrnæringen

    Den moderne pelsdyrnæringen i Norge utviklet seg i åra omkring første verdenskrig. I 1914 innførte grosserer Arne Christensen i Fredrikstad det første kanadiske sølvrevparet. Omtrent samtidig var det i gang drift med blårev som var fanget vill på Jan Mayen, Svalbard, Grønland og Island. Sølvreven er en variant av rødrev, blåreven en variant av fjellrev. I 1920-åra begynte en også å importere mink fra Nord-Amerika, og i 1930-åra kom så den kostbare platinareven, som er en mutant av sølvrev og så dagens lys for første gang i Troms, faktisk.

    Også i Tana kan revedriften ha kommet i gang på et tidlig tidspunkt, kanskje alt før 1925. I denne tidlige perioden var næringen generelt preget av spekulasjon. For den som var flink og heldig, kunne revehold være svært lønnsomt. Et pelsdyrselskap på Nesodden i Akershus hadde i 1919−20 et skattbar formue på 143 000 kroner, nesten like mye som et lokalt dampskipsselskap som drev fergetrafikk med fire båter. Det kunne være klondykestemning, og revedriften var lenge uregulert i den forstand at landbruksmyndighetene ikke brydde seg.

    På den annen side trengte en kapital for å starte opp. Christensen betalte hele 60 000 kroner. for de to sølvrevene fra Canada og en revegård han bygde i Østfold. Som vi skal se, kan han − og andre pengesterke folk − ha vært inne i bildet også i Tana. Sølvrev var lenge kostbart; et par kunne koste like mye som et småbruk. Dessuten var virksomheten risikofylt, for særlig i førstningen var dødeligheten et problem, og prisene svingte. Det het seg at når det var presidentvalg i USA, var markedet godt! Også prisene på for og andre varer varierte mye.

    Fra slutten av 1920-åra ble revedrift en redningsplanke for mange småbrukere. Krakket på New York-børsen forandret alt, og omtrent samtidig sank prisene på avlsdyr. Antall norske revegårder ble mangedoblet på få år, og det samme ble omsetningen av skinn. Det ser ut til flere startet revedrift i Tana på denne tida, da næringen altså skjøt fart også i resten av landet.

    Aksel Myreng på Ro

    Aksel Myreng var fra Langnes og født i 1889. Han var bror av den første mannen til Ingine Nordgaard, som drev butikk før krigen omtrent der veien tar av inn til Marienlund (barnehjemmet) nedenfor landbruksskolen. Han kjøpte eiendommen «Ro» under Tårnefjellet i Bonakas og startet revefarm der, trolig i 1920-åra. Dette var nok den første revefarmen i Tana. Sjøl bodde han på eiendommen  «Tornerosen», like i nærheten av butikken til «ho Ingina».

    Driften på Ro er omgitt med en viss mystikk. Jeg har ikke klart å finne ut nøyaktig når han startet, og nøyaktig når han sluttet. Eldre folk i bygda kan huske et flott tårn, tak med mye kobber og store mengder avfall. Flere mener at farmen ble drevet som aksjeselskap, og en vet at Myreng titulerte seg direktør. Det skal ha vært både lokale innskytere og kapital fra Vardø og sørfra. Selskapet gikk nok konkurs, eierne tapte penger, og Myreng forlot brått Tana.

    Ro var et stort og påkostet anlegg, og foruten revehold var det også vanlig jordbruk på gården. Ambisjonen var at dette skulle bli Nord-Norges største revegård. Folk fra bygda arbeidet for Myreng, men det var nok en viss avstand mellom ham, som kom fra Langnes, og bygdefolket, så den sosiale omgangen begrenset seg. Trolig holdt han sølvrev, som var den vanligste og også den mest verdifulle arten. Han kan ha hatt solid kapital i ryggen da han startet.

    Bestanden på Ro har nok omfattet hundrevis av dyr og var sikkert den største i Tana mens driften stod på. En auksjonsoversikt ved Statsarkivet i Tromsø viser at Myreng hadde problemer med skatterestanser i 1933, og at en eiendom han hadde på Langnes, var på tvangsauksjon samme år. På dette tidspunktet oppholdt han seg i Tromsø. Men om konkursen kom så tidlig, er tvilsomt, for da dyrene ble solgt til Birger Pedersen, skjedde det ikke før nærmere krigen. Etter krigen ble forresten jorda på Ro kjøpt av Johan Krogh.

    Aksel Myreng har satt spor etter seg i Tana ved at han bygde Ro-veien, med bru over Bonakasbekken (et par hundre meter nedenfor det nedlagte Tana samvirkelag), fra hovedveien gjennom Bonakas og opp til gården Ro. Han hadde egen telefonlinje som var koplet til den private linja som den gangen gikk nedover bygda og omfattet noen abonnenter i Bonakas foruten embetsfolket og de forretningsdrivende i Birkelund-området og på Langnes.

    «Tana-Knudsen» i Luftjokdalen

    Henrik Willgohs Knudsen var fra Tromsø og født i 1897. Han var utdannet i postverket, men ble tidlig involvert i pelsdyrnæringen − i et håndskrevet notat jeg har fått av en gammel røkter sørpå, står navnet hans oppført ved siden av årstallet 1925. Han hadde gode kontakter og kjente blant annet grosserer Christensen. Knudsen hadde tilbrakt to sesonger på Svalbard, og de første dyrene sine − blårev − kjøpte han på Jan Mayen. Seinere skal han ha inngått en gunstig kontrakt om enerett til å overta vill blårev som ble fanget på øya.

    Knudsen kom til Tana i 1928 for å undersøke forholdene, og trolig startet han alt samme år med rev i Luftjokdalen. Den gangen trakk gode koloniseringsbidrag flere bureisere utenfra til dalen. Men Knudsen hadde sikkert også klimaet og tilgangen på for i tankene da han valgte Tana. Klimaet her egnet seg godt for reveavl, og det var lett å skaffe for av fisk, fugler og dyr. Ulempen var vel avstanden til markedene. Christensen skal ha vært inne i bildet ved finansieringen og fungerte også som juridisk rådgiver for Knudsen.

    Henrik Willgohs Knudsen (1897-1985). Foto utlånt av Henrik Willlgohs.

    Henrik Willgohs Knudsen (1897-1985).
    Foto utlånt av Henrik Willgohs.

    Knudsen fikk også sølvrev etter hvert, kan hende gjennom Christensen, som solgte avlsdyr. Han hadde dessuten i alle fall en platinarev. På det meste hadde han kanskje 100−115 dyr i alt. Men da han la ned, var det bare blårev. Han drev muligens først for Christensen, men etablerte i alle fall på et tidspunkt eget firma. Av en som arbeidet for ham, får Knudsen det skussmålet at han var en meget flink røkter, som ikke hadde dødelighet i bestanden.

    Henrik Willgohs Knudsen deltok i vinterkrigen seinhøstes 1939, og hans stedatter Lissy Rød forteller at da han kom tilbake, rådet myndighetene ham til å evakuere, fordi det var frykt for krigshandlinger i Tanadalen. Men på dette tidspunktet hadde han trolig også fått økonomiske problemer, for han skal ha vært involvert i kostbare rettssaker. Han hadde anmeldt noen som hadde startet med vill blårev uten å gå veien om ham, og advokatregningene ble dryge. Visstnok hadde at han også opparbeidet gjeld i Tana. I 1940 brøt han i alle fall opp og reiste til Nord-Østerdalen, der Christensen hadde store skogeiendommer og eide en revefarm. Anlegget med dyrene i Luftjokdalen ble overtatt av Birger Pedersen og flyttet til Skipagurra.

    Henrik Willgohs Knudsen med platinarev. Bilde utlånt av Henrik Willgohs.

    Henrik Willgohs Knudsen med platinarev.
    Bilde utlånt av Henrik Willgohs.

    Birger Pedersen i Skipagurra

    Birger Pedersen var født i 1901 og begynte med forretningsdrift i Skipagurra i midten av 1920-åra. Omkring 1934−35 begynte han også med  rev i tillegg og etablerte firmaet «Polarpels». Revedriften kom til å utgjøre en betydelig del av virksomheten hans før krigen.

    På det meste hadde Birger Pedersen mange hundre dyr, kanskje over tusen. Etter at han hadde kjøpt både anlegg og bestander etter Myreng og Knudsen og fraktet dem med lastebil oppover, hadde han nevnt tallet tusen i familien. Dette var en gang rundt 1938−40. Driften hans ble dermed trolig den største som har vært i Tanadalen, alt i alt, skjønt dette varte ved bare noen få år. Han hadde både sølvrev, blårev og noen platinarev.

    Også i Skipagurra leverte folk både måse og vilt til revefor, og det kom fiskeavfall fra Varanger. Revegårdene var anlagt på sørsiden av veien opp mot Seidafjellet, nær krysset, omtrent fra der den gamle bensinstasjonen til sønnen Viktor Pedersen seinere lå.

    Det ser ut til at Birger Pedersen sluttet med rev i to etapper. Rett før eller omtrent da krigen kom, ble over 600 dyr avlivet og pelset, og skinnene ble sendt til England. De verdifulle platinarevene ble imidlertid beholdt fram til høsten 1942, da Tyskland angrep Sovjetunionen og krigen skiftet retning. De siste skinnene skal ha blitt solgt til tyskere i Tana. Noen skinn gikk visst også til Danmark, men også dette tok naturligvis slutt.

    Birger Pedersen var kjent som en forutseende forretningsmann, men da han satset og kjøpte anleggene etter Myreng og Knudsen, hadde han nok ikke regnet med at krigen skulle ta knekken på markedet, og han skal ta tapt store penger i 1940.

    Andre

    Eilert M. Noodt var født i Trondheim i 1864, men hadde bodd i Tana siden ca. 1890. Han var en mann med mange jern i ilden, mye involvert i handel og vandel, bestyrte Tana sparebank og arbeidet i kommunen i mange år. Noodt hadde overtatt eiendommen Fjelbmanes i 1918, og gården hans lå rett over kjosen fra der Ruth Biti nå (2010) bor. I andre etasje hos Noodt leide for øvrig fylkesskolen − der far til den seinere biskop Bremer var bestyrer − lokaler før krigen.

    Et stykke oppover på Fjelbmanes kan en i dag se tuftene etter en revegård, og folk i bygda bekrefter at Noodt holdt rev før krigen. Noen flere opplysninger om revedriften til Noodt har jeg i grunnen ikke, men jeg tviler på at driften hadde et kjempestort omfang.

    Anton og Gunnar Simonsen kan ha startet med rev sammen omkring 1930, men utover i trettiåra drev de hver for seg, den første i Rustefjelbma og den andre i Bonakas. Begge hadde visst sølvrev. For dem ble rev bare en attåtnæring, og de hadde neppe mer enn ti−tolv voksne dyr hver på det meste. Begge la ned driften for godt da krigen kom. Men hjemme hos oss i Rustefjelbma stod burene og revegårdene igjen, for tyskerne hadde ikke brent dem. De tjente som lekeplass for ungene, men ble revet i 1960-åra.

    Om driften til de øvrige i Tana som hadde rev, har jeg ingen flere opplysninger.

    Fra revegården til Gunnar Simonsen i Bonakas. Foto utlånt av Bjørg Simonsen Rekvig.

    Fra revegården til Gunnar Simonsen i Bonakas.
    Foto utlånt av Bjørg Simonsen Rekvig.

    Anleggene

    Det viktigste når en driver med rev, er naturligvis revegårdene. En trenger både større og mindre bur, muligheter for å holde kjønnene atskilt og for å slippe dem sammen ved paringen, egne lokaliteter for tispene under ynglingen og muligheter for å skjerme valpene.

    Knudsen i Luftjokdalen hadde store løpegårder der reven kunne bevege seg mer fritt. Til bruk ved paringen fantes det løpeganger som kunne stenges av. Ved ynglingen ble det brukt småbur, kalt «redekasser», som ble satt inn i de større enhetene. Det var også egne småbur til valpene, og valpene kunne dessuten slippes løs i større innhegninger. Det fortelles at det kunne være fryktelig moro å se på for barna når revevalpene boltret seg fritt.

    Om burene på Ro vet vi bare at de var særlig forseggjort og påkostet, og at taket var beslått med kobber. Da Birger Pedersen overtok anlegget, lot en seg imponere av dette. Anlegget ble, sammen med anlegget etter Knudsen, satt opp i Skipagurra, der det også var revegård fra før.

    Hjemme hos oss i Rustefjelbma var de store burene delt i to seksjoner med dør imellom, trolig nettopp til bruk ved paringen. Hannene og hunnene ble holdt atskilt, utenom i paringstida. I «tispegårdene» stod det mindre, godt isolerte hus, og etter hvert  bygde pappa egne, mindre bur med små hus i, hevet over bakken og i avstand fra de større burene, enten til bruk ved ynglingen eller som tilholdssted for revevalpene.

    Både på Ro, i Luftjokdalen og i Skipagurra var det utkikkstårn. Tårnet var viktig i løpetida, da det gjaldt å holde øye med reven. De som drev i mindre skala, kunne nok klare seg uten. Anlegget på Ro hadde dessuten et 2,5 m høyt sikringsgjerde rundt hele eiendommen. Det ble overtatt av Knudsen og satt opp i Luftjokdalen som noe av det siste Knudsen fikk gjort før han sluttet. Også Birger Pedersen hadde et høyt sikringsgjerde, og nytten av det viste seg en gang i 1939 da det blåste orkan og burene veltet og mange dyr slapp ut. Da var det enkelt å fange dem igjen med fiskegarn fordi de fortsatt var sperret inne av gjerdet.

    Fra revegården til Willgohs Knudsen i Luftjokdalen. Foto utlånt av Henrik Willgohs.

    Fra revegården til Willgohs Knudsen i Luftjokdalen.
    Foto utlånt av Henrik Willgohs.

    Det er også viktig å skjerme reven, som er ytterst var. Særlig gjelder dette tispene under og etter ynglingen, da de kan drepe sitt eget avkom hvis de forstyrres og kommer under press. Navnet «Ro» er talende i så måte, og dette anlegget lå da også beskyttet til, helt innunder fjellet. Også Knudsens anlegg i Luftjokdalen lå skjermet til. Og da far min kjøpte jord i Rustefjelbma i 1928, la han gården et par hundre meter fra veien, trolig av hensyn til reven.

    I tillegg kunne en også ha andre bygninger, som hus til skinntørking og egne forkjellere hos dem som drev stort nok, samt skjåer eller gammer til redskaper osv.

    Arbeidet gjennom sesongen

    Reven må naturligvis fores hele året. Til for ble det brukt kjøtt av dyr og fugl foruten fisk og fiskeavfall. I Tana kunne reveforet naturlig holdes frossent store deler av året. Reven skulle ha ordentlig mat, gjerne fersk fisk, det nyttet ikke med ordinært tørrfor, fortelles det. En kunne røre ut en blanding av fiskemel og melk, men reven må vel også ha kunnet ete ubearbeidet vilt og kanskje fisk. Hjemme hos oss ble foret bearbeidet til en slags grøt, som min eldre bror husker at dyrene fikk inn med skei. Kanskje var det valpene som ble matet slik.

    Når en ikke hadde mange dyr, var foringen neppe mer arbeidskrevende enn at den kunne skjøttes av familiemedlemmene. Slik var det vel ikke på Ro, der det fantes tre steinsatte kjellere til revefor. Etter krigen brukte Johan Krohg disse kjellerne til stall og fjøs en stund. Myreng skal for øvrig ha hatt røkter sørfra, kanskje fra Trøndelag.

    I Luftjokdalen hadde de to store sjauer om våren og sommeren, begge knyttet til dyrehelsa. For det første «kapslet» de revene, og det innebar å gi dem midler mot bendelorm. Dessuten tok de «ørebit» på dem, det vil si å fjerne parasitter som reven lett fikk i ørene. Knudsen gav for øvrig også reven ampuller med B-vitaminer, som han fikk tilsendt fra Tyskland.

    Mer arbeid krevde avlivingen, pelsingen og prepareringen av skinnene, som foregikk nærmere jul, da pelskvaliteten var på topp. Når en har øvelse, går avlivingen og pelsingen lett; det er enkle operasjoner, der en for eksempel bare trekker skinnet av hodet på dyret. Når dyrene så var flådd, var det å spile skinnene opp og henge dem til tørk. Tørkingen tok ikke så lang tid, mindre enn en måned. De tørre skinnene måtte så renses før en tok av spilene.

    Hos Knudsen varmet de en stor bryggepanne med vann og fylte sagflis oppi, og badet så de vrengte skinnene for å få vekk fettet. Deretter ble skinnene vrengt på nytt. Tørkingen måtte foregå innendørs og ble i begynnelsen gjort i stua. Det luktet neppe godt og kan ikke ha vært særlig appetittvekkende. Men etter hvert ble satt opp et eget hus til dette arbeidet, der det var varmt og godt og god plass, slik at en slapp å holde på inne i våningshuset. Hjemme hos oss var det et eget rom på loftet som ble brukt til slikt arbeid.

    Knudsen hadde mest tisper, og det samme gjaldt sikkert også de andre som drev i Tana, for en trenger ikke mange hanner, og det lønner seg dårlig å fore dyr som ikke yngler. Reven kan være i avl i fire−fem år eller mer. Både sølvrev og blårev yngler bare en gang i året, og mens sølvreven får fra en til seks valper, er blåreven mer produktiv og kan få opptil ti−tolv stykker. Siden kullene var store, var det mulig å ta ut en betydelig del av bestanden hvert år, og en plukket da ut dyr med de beste skinnene, ikke minst valper, men beholdt gode avlsdyr.

    Knudsen pleide å si at den som skulle ha revefarm, ikke kunne drive med så mye annet, men måtte ofre seg helt. Dette gjaldt nok i alle fall hvis en drev så pass stort som han gjorde.

    Omsetning og lønnsomhet

    Når det gjelder salg og lønnsomhet, vet vi ikke mye sikkert om forholdene i Tana. Fram til 1930 hadde norske sølvrevoppdrettere mest solgt avlsdyr − ofte til utlandet − og ikke skinn. Men i 1930 tok avlsdyrsalget slutt. Myreng kan ha vært en av dem som hadde basert seg på avlsdyr og dermed fikk problemer nå, for stansen rammet særlig oppdrettere med «bykapital» i ryggen, og han var nok blant dem. Men utover i 1930-åra må også han ha solgt skinn.

    Fra ca. 1927 sendte Norges Sølvrevavlslag norske skinn til markeder i utlandet gjennom datterselskapet Pelscentralen LL, blant annet til auksjoner i London. Det var òg utlendinger som reiste rundt i Norge og kjøpte direkte fra oppdretterne, ofte til underpris. Om de også kom til Tana, vet jeg ikke. Men seinest fra 1934 var det egne skinnauksjoner i Oslo, og etter hvert ble det mindre attraktivt å selge til oppkjøpere eller sende skinn direkte til utlandet.

    Om Birger Pedersen fortelles det at han sendte skinn direkte til London. Far min hadde kontakt med Hudson Bay Silver Fox Company, en av de store aktørene, men om han handlet direkte med dem, vet jeg ikke. Det mest sannsynlige er nok at både han, Knudsen og andre som drev med rev i Tana, benyttet seg av auksjonene i Oslo utover i trettiåra. Her kan de jo ha samarbeidet om frakten med andre oppdrettere i Øst-Finnmark eller Nord-Norge for øvrig.

    Før krakket i 1929 var ett enkelt sølvrevskinn blitt betalt med ca. 1400 kroner i London. Seinere sank prisene, og ved auksjonene til Hudson Bay-kompaniet i London i 1933 kom det dyreste skinnet opp i 740 kroner. I Oslo varierte middelprisen («hammerprisen») på et sølvrevskinn mellom 78 og 191 kroner i åra 1929−39, mens blårevskinn som regel gikk til lavere pris, ofte 60−70 kroner under. Det kom også mye an på kvaliteten hvilken pris en fikk.

    Det måtte betales for frakt av skinnene og betales en avgift for salget, og i tillegg skulle eventuelle andre mellomledd ha sitt. Men som eksemplene ovenfor viser, kunne gode skinn gi bra fortjeneste, kanskje en femtilapp i gjennomsnitt. Ifølge de historiske lønnstabellene fra Statistisk sentralbyrå var den gjennomsnittlige lønna for ett normalårsverk i Norge 2960 kroner i 1939. Fem skinn à 50 kroner vil da svare til en månedslønn. De som drev med rev på heltid, måtte naturligvis sende mange flere skinn hvert år. Knudsen fortalte til familien at han i 1939−40, det siste året han drev, for første gang hadde tjent 11 000 på ett år på reveskinn.

    Noodt, som hadde revegård på Fjelbmanes, hadde spilt en rolle i Tana landbrukslag, men det ser ikke ut til at revehold var noe landbrukslaget eller landbruksskolen befattet seg med. De som drev med rev i Tana, hadde neppe noen egen forening, men visste naturligvis om hverandre og kan ha samarbeidet. Myreng kan ha vært med i Sølvrevavlslaget, og Knudsen, som hadde mest blårev, kan ha vært med i Norges Blårevavlslag, som eksisterte mellom 1930 og 1935. Knudsen reiste i alle fall sjøl på utstillinger og kanskje også på auksjoner.

    Avslutning: Hva betydde revedriften i Tana?

    Revedriften i mellomkrigstida har satt få varige spor etter seg i Tana. De få som drev i større målestokk, fikk økonomiske problemer og forlot bygda før eller etter krigen. Men for dem som hadde rev som attåtnæring, var sikkert reven viktig nok i de åra som det stod på.

    Revehold var en utvei folk kunne ty til i en tid da både jordbruket, fiskeriene og den øvrige økonomien var i langvarig krise. Etter første verdenskrig tok pomorhandelen slutt, og fisket var blitt for kapitalkrevende for mange. Tjueåra var en tid med lønnsnedslag og vekselvis fallende og stigende priser, og fiskeriene ble hardt rammet av prisfall. Rundt 1930 satte den store depresjonen inn, med høy arbeidsløshet og mange tvangsauksjoner, også i Tana.

    Revedriften gav fortjeneste til oppdretteren, men hadde også ringvirkninger. Den sysselsatte arbeidsfolk da anleggene ble bygd, og sesongvis ellers. For Myreng arbeidet John Olsen fra Bonakas. Kan hende har også andre som begynte med rev, som Anton og Gunnar Simonsen, vært på Ro og lært håndverket der. Også Daniel Johansen fra Luftjok arbeidet  i flere år for Myreng. I Luftjokdalen ble anlegget ifølge Thormod Holti satt opp av Hartvik Børresen, Julius Nilsen, Per Andersen fra Bonakas og Håkon Ellila. Johannes Persen forteller at han og Klemet Andersen fra Seida jobbet mye for Knudsen, også med pelsing og rensing, men de var ikke fast ansatt. Som røktere for Birger Pedersen arbeidet både Lars Pedersen fra Bonakas og Knut Jensen fra Seida. Også Johannes Persen var hos Pedersen rett før krigen.

    Bygdefolk leverte hare og sjøfugl til revefor, og i tillegg ble det kjøpt fisk og fiskeavfall. Dette var likevel ikke nok til å påvirke etterspørselen mer generelt. Da formannen i Tana landbrukslag, Per Pavelsen fra Bonakas, ble intervjuet i nynorskavisen Gula Tidend i 1937, sa han blant annet: «Her er litt sylvrevhald; men ikkje so mykje at det gjer sers på kjøtprisane.»

    Kanskje stimulerte revedriften også til økt fangst av røyskatt og rødrev, som det jo fantes et marked for, og som ble solgt til blant annet firmaet Rieber i Bergen. Knudsen i Luftjokdalen hadde sjøl både en rødrev og en korsrev, og det fortelles at et rødrevskinn ble betalt med ti−tolv kroner. Kan hende tok de som drev med oppdrett i større målestokk, også imot skinn etter jakt, eller de var behjelpelige med å få sendt med slike skinn sørover?

    Dessuten fikk både Tana og Polmak skatteinntekter. Hvis det var 1100 rev i Tanadalen på det meste, og hvis 20 prosent ble pelset og solgt hvert år, blir dette 220 skinn. Men en pris på 60 kroner gir det en samlet inntekt på over 13 000 kroner, slik at kommunene har kunnet ta inn flere tusen i året i skatt. Det var revedrift i vårt område i alle fall i en femtenårsperiode, så skatteinntektene bare fra reveoppdretterne kan ikke ha vært så helt ubetydelige, alt i alt.

    Revedriften medførte også kontakt med den store verden og fornyede erfaringer med hvordan den moderne internasjonale kapitalismen fungerer. En skal ikke undervurdere hva dette har betydd for folks innstilling og holdninger. For min egen far førte revedriften til at han kjøpte grammofonplater med Linguaphone-kurs i engelsk for å kunne lese brosjyrer fra Hudson Bay Silver Fox Company og kanskje korrespondere med selskapet. Men med krigen brøt de internasjonale konfliktene brutalt inn over Tana og gjorde slutt på så mangt, også revedriften, som ikke ble ikke tatt opp igjen av noen av de gamle oppdretterne etter 1945, så vidt jeg vet.

     

     

    Kilder

    Samtaler med følgende:

    Hans Dervo, Håkon Ellila, Bjarne Hirsti, Lars og Synnøve Næverlid, Viktor Pedersen, Trygve Pedersen, Johannes Persen, Lissy (Hedvig Elisabeth) Rød, Sigrun Rønbeck og Nils Simonsen.

     

    Skriftlige kilder:

    Beretninger om sølvrevauksjonene i London i desember 1932 og januar, mars, mai og september 1933. Hudson’s Bay Company Archives, Culture, Heritage and Tourism, Provincial Archives, Winnipeg, Canada.

    Christian Hintze Holm: Nesoddens historie bind II. Utgitt av Nesodden historielag 1995.

    Thormod Holti: Den første faste bosetting i Luftjok og Luftjokdalen. Hefte utgitt i 1996.

    K. Nerheim: «Litt um folket og jordbruket på Tana», Gula Tidend, 4. september 1937.

    Statistisk sentralbyrå. Historisk statistikk. «Lønn per normalårsverk, 1930−2009 nominelt og reelt. Gjennomsnitt for næringer», http://www.ssb.no/histstat/aarbok/ht-0901-lonn.html [sist lest 22. mai 2016].

    Statsarkivet i Tromsø. Justis- og politidepartementet. Tana sorenskriverembete (1898−1959). Boks 218. C. Auksjonsliste 1932–1938 (sak nr. 70/32–35/38).

    Einar Storsul: Pelsdyrnæringa i fokus. Glimt fra norsk pelsdyrnærings historie. Norsk pelsdyralslag 2001.

     

    Takk også til Terje Ellila, Einar Hagalid, Ragnhild Johnsen, Gerd Sundelin, Kirsten Torheim og Henrik Willgohs for hjelp og bistand.Nesoddens historie

  • Kontakt

    E-post: dasi@online.no
    Tlf.: 66 91 53 71
    Mobil: 414 94 179
  • Om denne siden

    Denne siden er opprettet av og drives av Dag F. Simonsen. Siden kjører på Wordpress og er bygget på Elliot J. Stocks' Starkers theme. Typesnitt er hentet fra Typekit.

    Denne siden ble sist oppdatert 9. april 2017.
  • © 2017 Dag F. Simonsen - All rights reserved. · Design: Tini Malitius