• Artikler og notater

    Her kan du lese en oversiktsartikkel om hva som skjedde i Tana høsten 1944.

    Her kan du lese om bombingen av Smalfjord 26. oktober.

    Her kan du lese en artikkel om brenningen fra 31. oktober til 6. november.

    Her kan du lese en artikkel om Berntine Ruud Hellesnes og de to bindene av "Finnmark i flammer".

    Her finner du et notat om arbeidet med et minnesmerke som styret i Tana historielag har sluttet seg til.

  • – Dag F. Simonsen:

    Brenningen i Tana høsten 1944      

    Ordren om brent jord og tvangsevakuering av Finnmark kom to døgn etter bombingen av Smalfjord. Den ble gitt av Hitler selv lørdag den 28. oktober etter at Reichskommissar Terboven i Oslo hadde tatt kontakt med Førerens sekretær Martin Bormann. På dette tidspunktet var den tyske krigsmakten nylig jaget ut av Sør-Varanger av Den røde armé etter harde kamper i Neiden. Tyskerne hadde fortsatt tropper på nordsiden av Varangerfjorden, men luftrommet og havstykkene i Øst-Finnmark ble stadig mer dominert av russerne (sovjeterne). Det tyske hovedkvarteret var midlertidig flyttet til Tana. Hensikten med Hitlers «Führerbefehl» var at verken sovjetiske, engelske eller norske militære eller sivile myndigheter skulle ha støttepunkter og infrastruktur til disposisjon om de ville prøve å opprette noe slags frigjort myndighetsområde i Finnmark. 

     Alf R. Jacobsen skriver at general Jodl fikk ordren mens han oppholdt seg på Birkelund i Tana. På dette tidspunktet var en betydelig del av de tyske styrkene alt sendt vestover. Den tyske ledelsen hadde neppe full oversikt over hvordan russerne rykket fram etter kampene i Neiden, eller hvilke planer de hadde. Men denne helga forlot tyskerne Vadsø. Søndag den 29. oktober kjørte de siste tyske styrkene ut av byen og vestover med over hundre biler. Dette kan ha økt det kaoset som var i Tana. Kanskje oppstod det en vanskelig situasjon for Jodl og kompani. I alle fall kan det se ut til at de endrer planene litt underveis.

    Denne artikkelen forsøker å samle det mange har skrevet og fortalt om brenningen, både voksne som var øyenvitner, barn som opplevde dette og gjengir sine erindringer i voksen alder, og andre som seinere har vært involvert eller har interessert seg for temaet på den ene eller andre måten. For folk som opplevde det på kroppen, var nok brenning og evakuering eller flukt to sider av samme sak. Når en skal skrive om dette, er det imidlertid nyttig å kunne behandle de to tingene hver for seg. Artikkelen her konsentrerer seg om brenningen.

    I Tana ble Hitlers ordre bekjentgjort seinest mandag, og mens evakueringen begynte alt  samme kveld, tok ikke brannkommandoene fatt før dagen etter. Det var i de østre delene de startet. For det meste var dette veiløse strøk, og fra tysk side var det logisk å begynne med bygdelag der de selv ikke hadde behov for infrastruktur under tilbaketrekkingen.

    Med landgangsprammer fra Gavesluft om morgenen for å overrumple

    Til Austertana kom tyskerne om morgenen tirsdag 31. oktober med landgangsprammer fra Gavesluft, der det ene av de to kystbatteriene deres lå. Gunvor Ellila noterte at de landet i fjordbotnen allerede klokka 06. Vanligvis kom tyskerne til bygda over Birkestrand, men nå ankom de slik, fordi hensikten var å overrumple. Folk fikk et par timer på seg før de måtte være ute av huset. Ifølge H.A. Henriksen på Lavonjarg ble de første husene påtent klokka 10. Det var blant annet huset til Aslak Hansen og huset til Petter Morso. Tyskerne hadde ikke hatt egne anlegg ellet fast tilhold i bygda før brenningen.

    I Austertana var det samlet mange utenbygds folk, særlig fra Berlevåg, men også fra Vardø, Vadsø og Kirkenes. De hadde søkt hit for å komme unna krigshandlinger på hjemstedet og var nå innlosjert hos bygdefolk. Noen av dem satt i rullestol eller var handikappet på annet vis. Dette bidrog til at flere bolighus i bygda ble spart. Tyskerne drog ikke lenger opp i dalen med bensinkannene enn til Bernhard Jessen. De hadde ikke andre kjøretøyer enn motorsykler med sidevogn som kunne settes over elva med ferge fra Langnes til Birkestrand.

    Samtidig med brenningen fikk folk ordre om å møte på Birkestrand for å tvangsevakueres via Langnes, men det var heller få i Austertana som gjorde det. Alf Schanche har fortalt om hvordan han nå kjørte med okse til gamlehjemmet, tre kilometer mot Birkestrand, og skjulte seg der med følget sitt. Til gamlehjemmet kom også personale og unger fra barnehjemmet «Schanches Minde» mellom Bonakas og Langnes. De flyttet seinere videre til skolen i Austertana, som unnslapp flammene. Også gamlehjemmet ble spart selv om enkelte bygninger ble påtent. Spart ble òg huset til lærer Anton Schanche på Leirpollnes (Kildesli). Hit ble de tuberkulosesyke fra Tanagård ført før den store bygningen på Langnes – Tanas mest ærverdige – ble brent.

    Alt i alt var ikke brenningen noen «suksess» for tyskerne i Austertana. Av de 63 boligene som stod igjen i Tana, var ifølge Trond Dancke de fleste i Austertana, Lavonjarg og Molvik.

    «Navnet Jesus blekner aldri»

    Veien fra Austertana gikk den gangen bare til Birkestrand, der det var ferge til Langnes. Også på Birkestrand var tyskerne tidlig, alt klokka 07. Familien til Antona Jessen fikk beskjed om å være ute av huset i løpet av to timer. Hun forteller også at tyskerne skjøt med kanoner over elva så de hørte granatnedslagene. Familien rømte opp skaret nord for Rødberget og traff mange andre som også hadde flyktet. I fire dager holder de nå til i en gamme ved Danielvann, som ligger i et søkk oppi fjellet, bare få hundre meter fra veien og sjøen.

    Sammen med de tyske soldatene, forteller Antona Jessen, var det også en norsk kvinne som sang «Navnet Jesus blekner aldri» så det ljomet.

    «Brannkommandoen hadde bensinkanner med. En skvett bensin i et stuehjørne, fyr på og så til neste gård. Somme steder slapp de kyrne ut eller skjøt dem ned før de tente på fjøset, andre steder brente de dyrene inne – og levende. Var det et bedre hus, ga de seg tid til å rote gjennom skuffer og skap, før de fyrte opp. Var beboeren dristig nok og stoppet […] for å sende et avskjedsblikk mot sitt brennende hus, kom tyskerne straks med trusler og trukket gevær.» Slik skildrer skolestyrer R. Rasmussen fra Vadsø det som skjedde da de tyske okkupantene gikk løs på bebyggelsen i Finnmark ved månedsskiftet oktober–november 1944.

    «Utover dagen henger røyken tett og svart over skogen og ved skumringen står fjordbunnen i luer», skriver H.A. Henriksen på Lavonjarg. «I den mørke og blikkstille kvelden lyser flammehavet utover fjorden til Tanagård og videre oppover Birkestrand (Skugge). Lukten av brent tre og torv svir i nesen og den tykke røyken brenner øynene i kveldsstillheten.»

    «Alle hus på østre side stod i flammer»

    På østsiden av elva fortsetter nå tyskerne oppover de tre veiløse milene til Luftjok. De «brente seg oppover», har Edla Beravara fortalt. Fra vestsiden kunne en se hvordan bebyggelsen på denne lange strekningen via stod i flammer. Her lå og ligger bygder eller grender som austre Bonakas, Harrelv (Harrejok), Petterlund, Sandlia, Ivarjok og Fingervann.

    To barn fra Rustefjelbma som var i kirka på Langnes med foreldre og ventet på lastebilene som skulle kjøre dem til Porsanger, har skildret dette som voksne. Trygve Ballari forteller: «Kvelden før transporten videre, gikk jeg på egen hånd ned til elva ved fergeleiet. […] Det var mørkt, men på andre siden av elva, på Birkestrand, brant husene. Noen av brannene speilet seg i den blankstille elva.» Hos Britt Marion Andreassen, født Olsen, heter det: «Da klokken var ca 24.00 måtte jeg på do og pappa fulgte meg ut. Det synet som møtte oss glemmer jeg aldri. Alle hus på østre side av elva sto i flammer og gav gjenskinn i den speilblanke elva.»

    Brannene stod på helt til langt utpå neste dag og kunne òg ses av folk på flukt på fjellet på vestsiden, som Johannes Hirsti. Hvis noen i Tana ikke hadde tatt alvoret inn over seg så langt, gjorde de det i alle fall nå. Det ble klart hva som var i vente. Leif Johnsen skriver: «Folk var på vild flugt, vi så det ene huset efter det andre blev skutt i brann.» Det er mulig tyskerne noen steder brukte artilleri til dette.

    Vi har dessverre lite skriftlig fra folk som bodde mellom Birkestrand og Luftjok og opplevde dette direkte. At noen hus stod igjen i Harrelv, leser vi hos folk som kom hit på flukt. Rolf Pedersen fra Smalfjord skriver at huset til Andreas Lavde ble stående, og Nils Simonsen fra Rustefjelbma mener å huske at det samme gjaldt huset til Nils Arnesen og huset til Lars Arnesen. Men Johan Olsen, født og oppvokst i Harrelv og tolv år i 1944, forteller til Kjell Ballari sommeren 2014 at det etter hans erindring var huset til Olaf Arnesen, halvbror til Nils og Lars, som stod igjen, foruten huset til Hans Lavde, mer oppe i skogen, og huset til Anders Lavde, far til Andreas.

    Rolf Søderstrøm har fortalt til Thormod Holti at hans eget hjem i Ivarjok ikke ble brent, og at også Børresen-huset i Petterlund ble stående igjen. Thormod Holti har for øvrig skrevet om hvordan Erland Johansen («Stor-Erland») i Sandlia klarte å slokke brannen og berge fjøset som tyskerne hadde tent på hjemme hos ham.

    En brutal og fordrukken avdeling i Luftjok

    Fra Luftjok og Luftjokdalen er det derimot mange som har fortalt, og det en hører, illustrerer godt den graden av kaos og frykt som rådde. Det er kjent at det var forskjell på de tyske brannkommandoene, og i disse bygdene for tyskerne ekstra hardt fram. Det er vel om dette skolestyrer R. Rasmussen fra Vadsø skriver følgende: «Forvirringen i Tana de siste dagene av oktober var ubeskrivelig. […]. En hel del av troppene som skulle dekke tilbaketoget, var falt ved Neiden, resten, som berget seg over til Tana, lot det gå ut over sivilbefolkningen.»

    Ifølge Berntine Ruud Hellesnes var de soldatene som skulle svi av trakten Austertana–Birkestrand, umedgjørlige når det gjaldt hus som overbefalet kunne observere med kikkert, mens bebyggelse som lå i dekning av skog og berg, kunne bli spart. «Ellers ble Tana rasert uten pardon. Og verst fór den patruljen fram som hadde fått i oppdrag å rasere Luftjok. Den hadde kanskje et og annet å ‘hevne’, kan hende nederlaget i Neiden dagene før, eller den hadde fortrengt alle hemninger med brennevin.» I Tana-årboka har det vært trykt flere skildringer som forteller mer konkret om dette, blant annet i en artikkel av Oddny Johnsen.

    Det var gitt ordre om evakuering også i Luftjok og Seida. Men ifølge Klemet Gaski i Seida var det først ved middagstid det gikk opp for de fleste at tyskerne hadde tenkt å svi av hus og hjem og slakte husdyrene. Til Johan og Edla Beravara i Luftjok kom sykepleiersken Birgitte Ruschfeldt trillende med sykkelen sin fra Bonakas og kunne fortelle at tyskerne hadde begynt å brenne i Tana. Det første huset i Luftjok ble påtent i 14-tiden. «Det lå øverst i dalføret og ble signalet til en brannherjing som ikke lot et eneste hus, fjøs, stabbur eller en vedstabel bli igjen», sier han. Noen hadde trodd at de kunne slippe unna ved å søke opp i Luftjokdalen. John Andersen var på revegården som Birger Pedersen nå eide, men oppdaget brått at det ble satt fyr på husene omkring. Thormod Holti forteller at alle gårdene i Luftjokdalen ble brent.

    Forvirringen ble ekstra stor der folk måtte ta stilling til evakueringsordren i full fart, nærmest samtidig med at soldatene kom. Wenche Ludviksen, datter av Sverre Ellila i Seida, har fortalt om hvordan hennes familie valgte å begi seg til fjells «med noe mat i en ransel, og en skinnfell» og de klærne de gikk i. Bebyggelsen i Seida ble likevel ikke brent denne tirsdagen.

    Dramatikk i Aleknjarg og narrespill i Polmak

    Derimot fikk også de veiløse strekningene ovenfor Skipagurra «besøk» av tyskere med bensinkanner denne tirsdagen. De brente lensmannsgården og noen andre bygninger i Aleknjarg. Ifølge Ragnvald Dahl var det en tropp på tretti mann. Ifølge en kilde ser det ut til at tyskerne satte fyr på hus også i Polmak, på østsiden av elva, men andre sier at det bare var noen gammer og høystakker som ble påtent her.

    På internatet i Polmak på vestsiden av elva befant personalet seg sammen med mange som hadde søkt tilflukt der, både folk fra lenger nede i dalen og fra Varanger-kanten. De kan se hvordan tyskerne tenner på hus på østsiden. Brannkommandoen kom også over elva, men internatet ble ikke brent. Det finnes ulike beretninger om hva som skjedde. Ifølge styrer Hjelmbrekke fikk internatet stå som følge av et narrespill der tyskerne først fikk servert lapskaus før en høygravid kvinne ledet an i en  «hylekonsert»  som fikk soldatene til å dra sin vei.

    Tyskerne venter med å brenne Seida

    Selv om det var vei mellom nabobygdene Luftjok og østre Seida, tok tyskerne en pause i brenningen etter å ha herjet i Luftjok og Luftjokdalen. For folk i Seida spilte ikke dette nødvendigvis noen større rolle siden de jo alt var sterkt berørt av det som hadde skjedd i Luftjok og lenger nede i dalen. Men sett fra tysk side stilte det seg annerledes.

    I Seida var det bru over Tanaelva, riktignok bare en bukkebru, men viktig nok. Dessuten hadde tyskerne selv betydelige anlegg på østsiden av elva, med store brakker, ammunisjons- og drivstofflager og brøytestasjon. Det var også kanoner her. Tidligere under krigen hadde det vært stasjonert 150 tyskere i Seida, der Wehrmacht blant annet hadde lagt beslag på det nybygde internatet og brukt det som offisersmesse. Alt dette hadde de nok fortsatt bruk for.

    Tyskerne hadde også andre grunner til å foreta den foreløpige omprioriteringen de gjorde nå. Det var mye som måtte gjennomføres før de kunne forlate Tana. Et stort antall østfinnmarkinger var samlet her og ventet på evakueringstransport over Ifjordfjellet, samtidig som tyske patruljer streifet om i skogen og prøvde å fakke rømlinger for å tvinge dem med. Når vi hører hos skolestyrer Rasmussen at det natt til 3. november kom hele førti biler til kirka på Langnes for å hente folk, forstår vi at tyskerne ved å beordre tvangsevakuering kan ha skapt et kapasitetsproblem for seg selv når det gjaldt rullende materiell.

    Avklaring i Varanger. Evakueringstransportene prioriteres

    Ikke minst måtte tyskerne aller først gjøre seg ferdige øst for Seidafjellet. Situasjonen i Varanger var avgjørende for hva som kunne eller måtte skje i Tana, og den var nå noe mer avklart enn et par dager tidligere. Tyskerne hadde forlatt Vadsø i løpet av søndag 29. oktober, og selv om forholdene på nordsiden av fjorden fortsatt var usikre, hadde det ennå ikke dukket opp større sovjetiske styrker i sør, der en bataljon av tyskernes 6. bergdivisjon lå i Karlebotn og holdt vakt. Nå gjaldt det å minelegge veien og få transportert mest mulig av materiell og tropper og tvangsevakuerte sivile østfra over Tana bru slik at de kunne sprenge brua bak seg

    Hvis Hitlers ordre om brent jord hadde kommet overrumplende på den tyske militære ledelsen den 28. oktober, ser kommandantene nå at de har mer tid enn de kanskje trodde.  I Tana følger det i alle fall to–tre dager da tyske brannsoldater nok fortsatt er på farten med bensinkanner, men der mye av bebyggelsen langs veien fra Skipagurra til Langnes inntil videre får stå. Alt i alt later det til at den tyske militærledelsen en tid prioriterer tvangsevakueringen og å forberede sitt eget endelige oppbrudd fra Øst-Finnmark.

    De store evakueringstransportene gikk fra Tana kirke på Langnes natt til onsdag 1., natt til torsdag 2. og natt til fredag 3. november. Siden brenningen til dels var stanset opp, florerte ryktene. Erling Bohinen, som lå i skjul ovenfor Bonakas, skriver onsdag at han har hørt at brenningen «på hovedsida av Tana bru» skal begynne dagen etter (torsdag 2. november), og torsdag har skolebestyrer Rasmussen hørt at kirka og landbruksskolen og all annen bebyggelse skulle stå til neste dag. Da skulle de brennes. Ingenting av dette skjedde ennå.

    Det brenner i Smalfjord og nedenfor Langnes

    Fra Smalfjord forteller Henning Olsen: «På vår side av fjorden fikk vi ingen beskjed om evakuering og brenning. Vi hørte rykter, og vi så da Austertana ble brent. Hele himmelen var rød den kvelden.» Mange i Smalfjord hadde tatt sine forholdsregler etter bombingen og blant annet søkt til steder mer utenfor allfarvei. Noen hadde håpet å unngå brenning fordi husene deres lå avsides til. Familien til Henning Olsen, som bodde ovenfor Smalfjordbunnen, var blant dem. «Men det viste seg at de brente utkantene først», forteller han. «Husene nær veien hadde de selv bruk for å bo i mens de brente de avsidesliggende plassene. Husene nær veien ble brent til slutt. Fiskebåter på fjorden ble sprengt i filler; alt skulle ødelegges.»

    Det er visst ikke minst Smalfjord – også begge sider utover Smalfjorden – som får «besøk» nå. Dessverre er det også i Smalfjord få som kan oppgi nøyaktige datoer når de forteller. Ut fra det Margrethe Olsen sier, kan brenningen ha begynt alt tirsdag 31. oktober. Om det som kan være onsdagen, skriver Simon Saraksen: «Da far hadde vært borte et par netter, begynte plutselig mor å gråte der hun satt ved symaskina og reparerte klær. Vi kikket ut gjennom vinduet i den retningen mor så, og der så vi Vestly-huset og Mattis-huset sto i brann.»

    Torsdag skriver H.A. Henriksen på Lavonjarg om situasjonen særlig i Austertana: «Barn og kvinnfolk står sammenstuvet i de hus som er igjen, gamlehjemmet, Tanagård, skoleinternatet, Kristian Breiviks hus, Jakob Aleksandersens, Petter Aleksandersens, Nils Samuelsens og noen flere til opp i skogen.» Så, klokka 8 om morgenen på fredag, brenner det fra Langnes til Benjaminsbukta, forteller han. På Langnes er det Alf Bertheussens hus som står i brann. Fra Langnes og oppover overlever imidlertid bebyggelsen i hovedsak enda noen dager.

    Lørdag 4. november skriver Erling Bohinen i Bonakas i dagboka: «Smalfjorden er brent. Alle hus er nedbrent.» Dette var noe han hadde hørt fra andre, ikke noe han selv hadde sett. Men 4. november kan være den rette datoen for når tyskerne hadde gjort seg ferdige i Smalfjord.

    Tilbaketrekning over Seidafjellet

    Skjønt det var satt fyr på de første husene også i Nesseby 31. oktober, stod bebyggelsen i nordre del av Nesseby i hovedsak fortsatt, og tvangsevakueringen var neppe kommet i gang.

    Men fra fredag 3. november ser det så ut til at tyskerne atter prioriterer materiell ødeleggelse, og det telles ned mot det endelige oppbruddet. Det er kaptein Fritz Pardon som har ansvaret for å brenne strekningen fra Bunes i Nesseby til Luftjok, og nå gjør tyskerne seg ferdige i Varanger. Onsdagen hadde det vært skyting mellom den tyske ettertrygden og sovjetiske rekognoseringstropper, og dagen etter ble den fremste tyske bataljonen trukket tilbake fra Karlebotn. Fredag avslutter tyskerne brenningen ved Nyborg, og neste dag, som er lørdag, begynner folk i området å komme ned fra skjulestedene sine på fjellet og i skogen. Dette forteller Helga Mårdalen fra Tinn, som var bestyrerinne på tuberkulosehjemmet på Nyborg.

    Lørdag 4. november er tyskerne stort sett ute av Varanger. Nå står Tanadalen fra Skipagurra til Seida og videre nedover på vestsiden for tur til å ødelegges. Hittil har tyskernes egne anlegg i Tana stått uskadet, slik også den sivile infrastrukturen ennå i hovedsak gjør – bebyggelse, veier og bruer over en strekning på atskillige mil. Dette må ødelegges i sin helhet. Dermed konsentrerer tyskerne seg først om selve Tana bru og de nærmeste bygdene samt om sine egne anlegg ved fjorden, der de har ett kystbatteri i Gavesluft og ett på Smalfjordnes.

    Tana bru går i lufta

    Viktor Pedersen var elleve år og lå i skjul med familien tvers ovenfor Skipagurra da Tana bru ble sprengt. Han forteller at han sov, men våknet av at steinene under ham klirret mot hverandre, og så kom det et veldig sus som av en foss, da brua datt ned og vannet steg opp.

    Dessverre er det vanskelig å bestemme datoen for den symboltunge sprengningen helt sikkert. Det er gode kilder som sier lørdag 4. november, andre gode kilder som sier søndag 5. november, og atter andre som sier mandag 6. november. Men alle er enige om at det skjedde etter at det var blitt mørkt, om kvelden eller om natta. Mye tyder på at Tana bru ble sprengt om kvelden, trolig i sju–åtte-tiden. Drønnene ble hørt over store deler av Tana, og flere forteller hvordan sprengingslyden ble møtt av jubel fordi folk visste at snart, snart var de frie. Samme kveld, litt seinere, kunne en høre at også bukkebrua i Seida gikk i lufta.

    Datoen avhenger av hvor lang tid tyskerne trengte for å brenne bygdene på østsiden av elva og frakte materiell og mannskaper over brua. Legger vi vekt på hvor lang tid tyskerne kan ha hatt behov for, samtidig som vi tar hensyn til det vi vet om tyskernes endelige oppbrudd fra Tana de følgende dagene, er det mest sannsynlig at Tana bru ble sprengt søndag 5. november.

    Tyskernes tilbaketrekning ble heftet av at de skulle minelegge veien. Det forteller Nils Henrik Guttormsen fra vestre Seida, som var tatt til fange av en tropp som la ut miner. Også dette kan tale for at Tana bru ble sprengt på et forholdsvis seint tidspunkt. I alt la tyskere ut 38 stridsvognminer, bomber o.l. i veidekket mellom Varangerbotn og Tana bru, 25 mellom Tana bru og østre Seida, 50 mellom Tana bru og Rustefjelbma, 18 mellom Rustefjelbma og Smalfjord, 6 i veien ned til kaia i Smalfjord og 50 mellom Smalfjord og Vestertana. Minene kunne kjennes igjen som små hauger på veien, og folk klarte stort sett å unngå dem.

    Ett hus, en gamme og ett stabbur igjen fra Skipagurra til Ivarjok

    Bebyggelsen fra Skipagurra gjennom Suohpanjarg til østre Seida ble brent samme dag som Tana bru ble sprengt. Hvis tyskerne var opptatt i Varanger fram til fredag den 3. og begynte i Tana først lørdag, er det et spørsmål om de kunne legge hele området øst for elva i aske på en dag, slik at brua kunne sprenges samme kveld eller natt. Det virker ikke sannsynlig. Dagene er svært korte i begynnelsen av november, og tyskerne brukte denne dagen også mannskaper til å ødelegge sine egne anlegg i Gavesluft og på Smalfjordnes.

    Hvis brua ble sprengt den 4. november, må forberedelsene ha tatt til også på Tana-siden av Seidafjellet alt i dagene før. Men det er ingen opplysninger som tyder sterkt på det. At hele strekningen fra Skipagurra til Seida ble brent samme dag som brua ble sprengt, vet vi fordi øyenvitnene Viktor Pedersen og Ellen Jensen har fortalt det.

    I østre Seida skulle hus og gårder, internatet, bukkebrua og tyskerne egne anlegg ødelegges, og alt ble altså gjennomført i en omgang. Ellen Jensen har fortalt at hun ble evakuert samme dag som tyskerne brente hjembygda. Da følget hennes var kommet til Gulbojok, hørte de at Tana bru ble sprengt. Også i Skipagurra var det store tyske anlegg som ikke måtte stå igjen, samt større sivile bygninger – ikke minst ymse hus som tilhørte Birger Pedersen  – som skulle brennes. Tyskerne gikk grundig til verks. Viktor Pedersen sier at det var bare ett hus igjen i Skipagurra etter brenningen. Det tilhørte Ole Josefsen og stod for øvrig fortsatt i 2013. I tillegg ble badegammen til Birger Pedersen oversett og derfor ikke brent. Ellers ble alt flammenes rov.

    Ifølge Hans Nilsen var et stabbur den eneste bygningen som stod igjen mellom Skipagurra og Ivarjok nedenfor Fingervann.

    De tyske anleggene ved fjorden

    I havgapet nordover går tyskerne nå løs på sine egne anlegg. På Smalfjordnes går det ti og i Gavesluft åtte kanoner i lufta sammen med festningsverk, brakker og annet som de hadde bygd opp her i løpet av krigen. Restene etter kanoner og anlegg kan ses den dag i dag. På Lavonjarg har handelsmannen, H.A. Henriksen, «orkesterplass» og kan følge det som foregår de nærmeste stedene. Han sier at det er sprengning og brann på Smalfjordnes om formiddagen lørdag den 4. november. «Tyskerne flytter bort, alle anlegg tilintetgjort. Sprengning i Gavesluft. Stangnes fyrlykt beskutt og ødelagt.» Områdene rundt var tett minelagt fra før.

    Dagen etter er det brann i Gavesluft og kraftige sprengninger, forteller H.A. Henriksen. Utpå ettermiddagen er det storbrann, og hele Gavesluft er lagt øde, sier han.

    I dagboka til Erling Bohinen for lørdag 4. november heter det også at tyskerne også skal ha brent ute på Smalfjordnes. Men ut fra det så vel Olaf Johnsen som Henning Olsen forteller, ble den sivile bebyggelsen på Smalfjordnes spart. Også bebyggelsen i Sjolma, sundet ytterst i Smalfjorden, stod igjen etter brenningen.

    Storbrenningen fra vestre Seida og nedover

    Nå er de fleste som skulle evakueres, kjørt over Ifjordfjellet. Tyskerne er ferdige på østsiden og har fått alt sitt over elva og har sprengt Tana bru bak seg. Nå konsentrerer de seg om bygdene mellom vestre Seida og Langnes. Ved siden av torsdag 26. oktober, da Smalfjord ble bombet, og 31. oktober, med brenning fra Austertana til Luftjok, var nok de følgende dagene – søndag 5. og mandag 6. november 1944 – de mest dramatiske denne høsten. Nå ble bebyggelsen i de sentrale og tettest befolkede delene av Tana svidd av samtidig som tyskerne endelig brøt opp.

    Hos Thora Amble kan vi lese: «Den 6. november brente de den nedre del av bygda, den øvre gikk opp i flammer i dagene fra 31/10 til 5/11.» Dette er en kort, men dekkende oppsummering. Hos Leif Johnsen får vi vite dette: «Og da utpå dagen den 6. november begynte dem å brenne alle hus fra Seida og nedover dalen, og fra Langnes og opp hvor de da møttes i Rustefjelbma hvor det sto i lys lue.» Erling Bohinen i Bonakas forteller at det i løpet av dagen regnet og snødde om hverandre. Så skriver han: «I dag har tyskerne begynt å brenne. I Langnes er det et kolossalt bål og et og annet hus i Bonakas er brent opp.»

    Det finnes dessverre lite skriftlig om brenningen på strekningen fra Masjok til Boftsa. Men Anne Lise Harjo Akerhei forteller at Masjok bru ble sprengt samme natt som Tana bru. Hun legger til: «Så kom brenningen av hus og hjem […] Dette måtte vært en helg idet jeg husker at mine foreldre og jeg om søndagen gikk på besøk […] Denne søndagen var himmelen blodrød av alle brannene.» Hun tidfester dermed dette til søndag den 5. november. I Bonakas skriver Erling Bohinen i dagboka for den samme søndagen at han får høre av Lars Pedersen og Andreas Ravna at det brenner i Masjokdalen og Boftsa. Det samsvarer med hva Harjo Akerhei sier om brenning i Masjok den dagen.

    Alt dagen før, lørdag den 4., forteller en i gruppa til Bohinen at tyskerne har begynt å brenne i Boftsa. Fra Boftsa har ellers Henry Johansen fortalt at familien hans ble evakuert samme dag som tyskerne brente hjembygda hans, og da kunne en også se at det brant på Norskholmen. Dette kan ha vært denne lørdagen eller en av de to følgende dagene. På Norskholmen ble blant annet skolen, som var bygd ca.1880, flammenes (tyskernes) rov.

    Som fange gjennom brennende bygder

    Detaljer om brenningen i disse bygdene har vi fra nettopp Nils Henrik Guttormsen, som under betegnelsen «en Tana-bonde» forteller om det i Finnmark i flammer. Han ble tatt til fange av tyske soldater i hjembygda vestre Seida og havnet i en trefning mellom tyskere og russere (sovjetere) og så ført nedover med våpenmakt på det som trolig er mandag 6. november.

    I «søndre Masjok» var det da en badegamme som ikke var brent, og der tok soldatene pause. Gammen tilhørte visst Emmanuel Johnsen. «Natten er svart i kveld, og nattetimene har ikke annet lys enn det snøen kaster av seg. Og godt er det. Synet av alle de brente hjem, mine naboers små trivelige hus og fjøs, er så trist at det er godt at mulmet ruger over det. På flere tomter ryker det ennå. Og kadavrene av drepte dyr ligger innenfor synsvidde … best å slippe å se.» I «nordre Masjok» stod det ett hus igjen i utkanten. Dette var kanskje i nærheten av Masjokbrua. De uvante stedsangivelsene «søndre» og «nordre» Masjok skyldes vel at Berntine Ruud Hellesnes, som samtalte med Nils Henrik Guttormsen, ikke var helt lokalkjent.

    Guttormsen skulle framstilles for den tyske kommandanten, men kommandanten hadde alltid allerede dratt videre når de kom til et nytt sted på vei nedover. I Holmfjell stod en avdeling av brannkommandoen, forteller han. «Husene brente i grenden her, vandalene var visstnok ferdige.» Så bærer det til Rustefjelbma. «Jeg hinket like vel etter flokken så godt jeg kunne, og langt på natt var vi framme.»

    «Boftsa og Rustefjelbma står i lys lue»

    «Men Boftsa og Rustefjelbma står i lys lue», forteller Nils Henrik Guttormsen. «Vi kan ikke se et hus som er spart. Men det var også svarte natten. Uthus og vedstabler og badegammer – og først og fremst boligene brente med uhyggelig voldsomhet.» Det ble imidlertid stående igjen hus også her, nemlig huset til Håkon Hildonen og huset til Hans Johansen i Darofjelbma, men ellers brant både gjestgiverier og butikk og bebyggelsen ellers.

    Da Guttormsen endelig slipper fri, gjør brannene i Rustefjelbma landskapet lyst langt utover. «Alle grender var avsvidd. Hjemmet mitt og naboens lå i ruiner. Men vi var hjemme og livet var i behold.» I Rustefjelbma hadde tyskerne både ammunisjonslager og depot med mat og utstyr, som nå ble ødelagt. Her møttes også brannkommandoen fra Bonakas og Langnes med de soldatene som hadde herjet der Guttormsen ble ført som fange, og det var herfra de siste tyskerne kunne dra vestover og forlate Tana for godt, noe som skjedde det følgende døgnet.

    Nils Simonsen, tolv år gammel i 1944, har skildret synet av gården hjemme i Rustefjelbma slik: «Det var en uhyggelig stemning som møtte oss. Røyklukt, stillhet, nedbrente hustomter med piper som bautaer, avsvidde trær, ikke liv av noe slag. – Da vi kom hjem møtte det oss en grusomt syn. Det var som å komme til en annen verden. Kuene og sauene lå skutt rundt på området med oppsvulmede mager. Skrot og skrammel etter tyskerne. Det røk ennå litt av branntomta. Det var bare aske og forvridde metallgjenstander tilbake. Sauefjøset var det eneste som sto igjen. Det vi opplevde har for alltid brent seg inn i minnet hos meg.»

    «Særlig gjorde det inntrykk at kirka brant»

    På Langnes stod det meste av bebyggelsen fram til mandag 6. november. Butikkene var forlatt av eierne. Eva Stenhammer, ansatt på «Schanches Minde», forteller: «Vi fikk også lov til å redde ut av Signe Rødlis foretning alt det vi klarte, før den ble brent.» Tyskerne lot personalet fra barnehjemmet og Tanagård ta ut varer, som ble ført over elva til barnehjemmet i Austertana og tuberkulosehjemmet på Leirpollnes. Her hjalp blant andre Lina Herstad, gift med landbruksskolebestyreren, og skoledirektør Lyder Aarseth, som befant seg i Tana, til.

    Men nå tok tyskerne fatt også i kommunesentret, der det var mange store bygninger. Ifølge H.A. Henriksen står de første husene på Langnes i brann klokka 09 om formiddagen. Fra Lavonjarg kan han følge hva som skjer: «Kirka med husene omkring der står i svære luer.» Antona Jessen er vitne til det samme fra sin plass over på østersiden: «Da så vi at tyskerne satte fyr på kirken på Langnes og vi hørte stadige eksplosjoner da tyskerne sprengte broer oppover på andre siden av elva.»

    Rolf Pedersen befant seg i Harrelv. Han skriver: «Ettertroppene brente den ene bygda etter den andre. Fra vår plass så vi hele Boftsa og Langnes i lys lue. Særlig gjorde det inntrykk at kirka brant.» På Langnes ble huset til Martha Schrøen spart, etter det flere forteller.

    Det brenner fra Birkelund til Bonakas

    Den infanteribataljonen som sammen med de to kystbatteriene hadde utgjort hoveddelen av den tyske stridsgruppa i Tana tidligere under krigen, hadde vært forlagt til området mellom Benjaminsbukta og Rustefjelbma. Tyskerne hadde lagt beslag på mange bygninger i bygdene oppover. Noen kilometer ovenfor Langnes lå barnehjemmet «Schanches Minde», som hadde fått drive fram til det nå var forlatt, Birkelund (Eide-gården), der general Jodl hadde husert, og landbruksskolen, som tyskerne og norske nazister hadde lagt beslag på, helt eller delvis. Det var også store brakkeanlegg i området. Alt dette gikk nå opp i flammer mandag 6. november.

    Thora Amble skriver: «På strekningen hvor kirken sto, prestegården, sorenskrivergården, doktorgården, tuberkulosehjemmet, barnehjemmet, landbruksskolen, lensmannens hus, herredskassererens, flere handelsmenns hus, skolehus, hotell m. m. – var det nå bare svarte skorsteiner og grushoper igjen. Og på denne strekningen, en halv mil, var fem mennesker blitt igjen.» – «Vi, som hadde kommet oss over elva og hadde fritt syn til vestre siden, fikk se det tragiske, men storslåtte synet av brannene fra disse store bygningene i den ellers stille, vakre høstkvelden.» På landbruksskolen stod det en skjå og noen mindre bygninger og uthus igjen.

    I Bonakas brente tyskerne både bedehuset «Helander og Koskamos minde» og Folkets Hus, der Tana Samvirkelag hadde hatt utsalg en tid, og det aller meste av den sivile bebyggelsen. Bak Folkets Hus hadde tyskerne lagret blant annet en del gassflasker, og da de tente på huset, ble det en svær eksplosjon som blåste ut hele den ene veggen.

    Skolen i Bonakas ble stående, og det samme gjorde fire bolighus – husene til Gunnar Simonsen, Hans Hammer, Anders Siri og Per Mathisen. Blant de gjenværende menneskene som Thora Amble nevner – fem stykker eller hvor mange de nå kan ha vært – finner en den over åtti år gamle Berit Marie Simonsen, som nektet å forlate hjemmet sitt og dermed trolig medvirket til at huset til sønnen Gunnar og hans familie ble spart.

    Bygdene vestover brenner

    Det er flere som forteller at bygdene fra Torhop og vestover ble brannherjet først helt mot slutten. Det var da gått ti dager eller mer siden bombingen av Smalfjord. Mange fra Smalfjord hadde først flyttet til Klubben og Auskarnes, men tyskerne kom også dit og tvang med seg folk. Andre hadde dratt videre til de veiløse stedene Vesterbukt og Stappogiedde, dit det også kom folk fra Vestertana. Men tyskerne brente også Vesterbukt og tvang med seg mange. Stappogiedde unngikk derimot å bli flammenes rov.

    I Vestertana ble internatet spart. I likhet med internatet i Austertana slapp det å dele skjebne med internatbygningen i Seida. Også  bedehuset og handelsstedet i Vestertana, som begge lå nær internatet, unngikk brenning. Ifølge Ruth Børresen Bjørhovde stod òg Simon Johnsens hus igjen i Vestertana. På Sommernes, ytterst mellom Vestertana og Tarmfjord–Torhop, ble også flere hus stående igjen, etter det flere forteller.

    Også her er det tvil om datoene. H.A. Henriksen noterer i dagboka for 5. november: «Vesterbukt og fjorden innover på vestsiden er herjet og brent.» Men Kristine Sabbasen oppgir 6. og 7. november, som var henholdsvis mandag og tirsdag. Den siste datoen er samtidig den dagen da tyskerne i all hovedsak forlater Tana, og er kanskje ett døgn for seint. For øvrig minela tyskerne Smalfjorden 7. november, som kanskje noe av det siste de gjorde.

    Skyting i vestre Seida og «russki» til Rustefjelbma

    Flere har fortalt at det kom en mindre styrke med sovjetiske soldater til Tana alt dagen etter at Tana bru var sprengt. De ble påtruffet både i Skipagurra og østre Seida den dagen. Hvis brua var sprengt søndag kveld, var dette altså mandag den 6. november. Uansett dato var tyskerne nå i full gang med å brenne strekningen mellom vestre Seida og Langnes. Russerne (sovjeterne) kom over elva, og som vi hørte, skjøt de på en tysk tropp i vestre Seida, kanskje alt samme dag. Dette var nok de samme tyskerne som tok Nils Henrik Guttormsen til fange.

    Vi må kunne gå ut fra at det bare var en trefning og ikke flere, selv om det er flere versjoner av hva som skjedde. Trefningen fant sted nær Øvretana Samvirkelag på sletta og Guttormsen-bakken opp mot Masjok-platået. En tradisjon i Tana sier at dette var 7. november, men ut fra det både Guttormsen og andre forteller, virker det mer sannsynlig med mandag den 6. Dette gjelder blant annet en opplysning om at det kom både regn og snø den dagen.

    Det er stor enighet om at tyskerne i hovedsak forlot Tana 7. november, selv om det fortsatt streifet patruljer om både dagen etter og kanskje også seinere. I Darofjelbma var gamle Søren Fagerhaug blitt fanget av en tysk patrulje, men slapp fri da han kunne true dem med at det nå var «russki» i Rustefjelbma vel en kilometer unna. Da fikk tyskerne fart på seg. Det finnes også andre, liknende historier. Da det kom en større styrke med russere (sovjetere), etablerte de et hovedkvarter i branntomta etter fjøset til Bjarne Midtgård rett nord for veikrysset.

    Stillheten etterpå

    Hovedtoget av tyske kjøretøyer, tropper osv. begav seg nå vestover. Alf R. Jacobsen skriver: «Med 141. alpejegerregiment som sikring hadde de siste troppene begynt marsjen over det værharde Ifjordfjellet [..].» Fra fjellet hørtes det drønn av sprengninger etter dem.

    Stillheten etter at tyskerne drog, var slående. Rolf Pedersen sier: «Det kom en masse biler som dro vestover. Det stilnet etter hvert. Etter alt bråket ble det så utrolig stilt.» Og hos Thora Amble heter det: «Nå hørte vi dunderet da de dro mot vest og sør, og hvem kan glemme hundeglammet som akkompagnerte tyskernes rømning.» Solveig Fosse skriver: «– Så en natt hørtes voldsomme eksplosjoner og drønn, da veier og bruer sprengtes. – Vi kom ut om morgenen, alt var stille, ikke et liv å se på veiene, tyskerne var dratt over Ifjordfjellet.»

    Mens Vadsø og Vardø med omkringliggende områder var utsatte steder gjennom store deler av krigen og ble ødelagt av bombing, og mens Sør-Varanger ble arena for både bombing og blodige kamper, var Tana den kommunen i Øst-Finnmark ved siden av Gamvik og deler av Berlevåg som ble hardest rammet av brenningen i 1944.

    Den gamle Tana kommune var totalskadet etter krigen, med 90–100 prosents ødeleggelse. Områdene øst for elva i gamle Polmak kommune hadde delvis skade (50–90 prosents ødeleggelse). Ifølge tall hos Trond Dancke ble det i det gamle Tana totalskadet i alt 380 boliger og 270 fjøs. I det gamle Polmak kommune var det totalskade bare fra Skipagurra og nordover, mens Aleknjarg ble delvis avsvidd. I alt ble 34 hus og 20 fjøs krigsskadet i Polmak.

    Øde som en ørken

    Slik skildrer Berntine Ruud Hellesnes landskapet i Tana etter nyttår 1945 i et etterord til Solveig Fosses beretning om Vadsø Barnehjems opphold på internatet i Vestertana: «Veien nedover til Rustefjelbma er øde som ørkenen, men den har heller ikke vært mye trafikert i tiden før tyskerne tok til. Mørk og øde, grinende murpiper, brunsvidde bjerketrær der et hjem hadde stått. Rustefjelbma – Boftsa – Holmefjell – Masjokk– Seida. dette var tette grender før: liv etter veien, arbeid i verksteder, kuraut fra fjøsene, røyk fra pipene. Men nå …… »

    Det var en katastrofe, men også spiren til en ny begynnelse.

     

     

    Kilder:

    Trykte bøker

    Øystein Bottolfsen: Finnmark fylkeskommunes historie 1840–1990. Vadsø 1990.

    Ragnvald Dahl: Bygdebok om Alleknjarg – år 2004. «Alleknjarg i mitt hjerte» [uten utgiversted].

    Trond M.E. Dancke: Opp av ruinene. Gjenreisningen av Finnmark 1945–1960. Oslo 1986.

    Thorbein Gamst: Finnmark under hakekorset. «Festung Finnmark». Arendal 1984.

    A.A. Gorter, W.T. Gorter og M.N. Suprun: Frigjøringen av Øst-Finnmark 1944–1945. Arkhangelsk og Vadsø 2005.

    Anders O. Hauglid, Knut Erik Jensen og Harry Westrheim: Til befolkningen! Brannhøsten 1944 – gjenreisingen etterpå. Tromsø-Oslo-Bergen-Stavanger 1985.

    B.R. Hellesnes (red.): Finnmark i flammer. Fortalt av den brente jords egne kvinner og menn. Bind 1, Trondheim 1949, og bind 2, Kragerø 1950.

    Thormod Holti: Luftjokdalen. Der bureisere slo seg ned [uten årstall og utgiversted].

    Thormod Holti: Nils Erlandsen (18141889) og hans etterslekt i Tana [uten årstall og utgiversted].

    Alf R. Jacobsen: Til siste slutt. Skjebnedrama i krigens avsluttende fase. Oslo 2004.

    Karl Ruef: Gebirgsjäger zwischen Kreta und Murmansk. Die Schicksale der 6. Gebirgsdivision. Ein Gedenkbuch. 3. Auflage. Graz og Stuttgart 1984.

    Johanne Løvoll Smette: Slik husker vi det. Krigsminner fra Smalfjord i Tana [uten årstall og utgiversted].

    Mer detaljert om noen av titlene ovenfor

    I Finnmark i flammer bind 1 (opphavsmann/-kvinne eller hovedperson i parentes):

    «Hirdrampen viser seg på skueplassen» (R. Rasmussen), «Tenn lampa, kjerring» (Klemet Gaski), «Merkverdig så mange ‘grønne’ som streifer her i dag» (John Andersen), «Kvinner selv …» (Edla Beravara), «En vanfør jages av bomber og brann» (Thyra Schanche), «Evakuering med okseforspann» (Alf Schanche), «Da livet mitt hang i en tynn tråd» (en Tana-bonde = Nils Henrik Guttormsen), «Den vakre Tanadal lagt øde» (Thora Amble), «Med 6000 tonneren som brakte 1800 evakuerende til Narvik»  (R. Rasmussen), «Den løglege hylekonserten som berga internatskulen» (internatstyrer N. Hjelmbrekke).

    I Finnmark i flammer bind 2 (opphavsmann/-kvinne eller hovedperson i parentes):

    «Nesseby Tuberkulosehjem vart berga» (Helga Mårdalen), «Rømningen av Schanches Minne» (Marie Akselvoll), «Små glimt fra evakueringsvinteren» (Eva Stenhammer), «Et barnehjem flykter til fjells med tyskere etter seg og fly over seg» (Solveig Fosse).

    I Slik husker vi det. Krigsminner fra Smalfjord i Tana:

    Særlig erindringer av Olaf Johnsen, Henning Olsen, Margrethe Olsen, Rolf Pedersen, Kristine Sabbasen, Simon Saraksen.

     Utrykte bidrag

    Henrik A. Henriksen: «Brannkatastrofen 1944.» Utskrift av dagbok 31.10.–7.11.44 mottatt fra Arnhild H. Kratteng via Kjell Ballari.

    «Leif Johnsen – evakueringshøsten 1944.» Udatert maskinskrevet manus av Leif Johnsen, mottatt fra Thormod Holti.

    Fra Tana-årboka (bidrag som er brukt direkte) 

    I Tana-årboka 2007

    Trygve Ballari: «Evakueringsminner», Nils Simonsen: «Minner fra høsten 1944», Dag F. Simonsen: «Tre tvangsutskrevne kamerater rømmer fra tyskerne – Johannes Hirsti forteller om dramatiske opplevelser i november 1944».

    I Tana-årboka 2008

    Britt Marion Andreassen: «Minner fra 2. verdenskrig, evakueringen og de første etterkrigsårene», Erling Bohinen: «Dagbok høsten 1944», Hans Nilsen: «Juhoskadjá – et stabbur på vandring».

    I Tana-årboka 2009

    Anne Lise Harjo Akerhei: «Min hjembygd Masjok – min barndoms grønne dal», Ruth Børresen Bjørhovde: «Fra min oppvekst i Torhop», Antona Jessen: «Minner fra brannhøsten – slik som jeg husker det», Gerd Åse Dervo: «Til Tana 17. mai 1941. Wenche Ludviksen forteller til Gerd Åse Dervo».

    I Tana-årboka 2010

    Tjodhild Herstad Huser: «Andreas og Lina Herstad på Finnmark Landbruksskole», Oddny J. Johnsen: «Bureiser Edvard Johnsen».

    I Tana-årboka 2012

    Trude Sagen Sjuve: «Høsten 1944».

    Samtaler med 

    Kjell Ballari, Terje Ellila, Ole Gaup, Nils Erik Guttormsen, Bjarne Hirsti, Thormod Holti, Henry Johansen, Maisa Johnsen, Toralf Kollstrøm, Steinar Pedersen, Viktor Pedersen, Nils Simonsen.

  • Kontakt

    E-post: dasi@online.no
    Tlf.: 66 91 53 71
    Mobil: 414 94 179
  • Om denne siden

    Denne siden er opprettet av og drives av Dag F. Simonsen. Siden kjører på Wordpress og er bygget på Elliot J. Stocks' Starkers theme. Typesnitt er hentet fra Typekit.

    Denne siden ble sist oppdatert 9. april 2017.
  • © 2017 Dag F. Simonsen - All rights reserved. · Design: Tini Malitius