Om Tana

Minnesmerke for 1944

I begynnelsen av november 2014 var det sytti år siden den tyske militærmakten trakk seg ut av Tana og dermed også ut av Øst-Finnmark og tok veien over Ifjordfjellet. I dagene før det hadde tyskerne gått inn for å tvangsevakuere befolkningen, brent det aller meste av bebyggelsen, slaktet ned husdyrene, sprengt bruer og anlegg og minelagt veien etter seg.

Umiddelbart etter at tyskerne trakk seg ut, kom det russiske (sovjetiske) styrker til Tana, hvor de stanset framrykkingen inn i Norge. Samtidig begynte de om lag 1500 i Tana som hadde rømt ut i skogen og på fjellet, å vende tilbake til branntomtene og ruinene i bygder og grender. Her kan du lese mer om hva som skjedde i Tana i de nesten to ukene da det verste stod på.

Tana historielag har tatt initiativ til å få reist et minnesmerke over de dramatiske begivenhetene i 1944, og dette minnesmerket er nå realisert. Navnet er «Erindring» på norsk og «Muitu» på samisk. Det er reist ved Tana kirke i Rustefjelbma.

Her kan du lese en utredning om saken med ulike forslag til løsninger. Lenger nede på siden kan du hente fram den prosjektplanen Tana museum hadde laget for historielaget. Det har foregått innsamling av midler for å få finansiert merket, som ble avduket 24. november 2014.

En kan fortsatt gi penger til minnesmerket for 1944! Bruk konto nr. 4930 14 95004.

Prosjektplan

Her kan du lese mer om prosjektplanen for minnesmerket, som historielaget og museet utarbeidet i fellesskap. Planen ble ferdigstilt i desember 2013: Prosjekt krigsminnesmerke Tana 2014

Folkemøtet om minnesmerket den 16. januar 2014

Den 16. januar arrangerte Tana historielag et folkemøte ved Tana bru om minnesmerket for 1944. Det møtte opp over 20 interesserte, noe som må sies å være bra.

Ordfører Frank Ingilæ åpnet møtet og sa ifølge reportasjen i Finnmarken to dager etter at monumentet er viktig for kommunen, og at man på den måten kan vise barn og unge hva generasjonene før dem har opplevd. Han trakk også fram styrking av båndene til Russland og de russerne som bor i Tana og ellers i Øst-Finnmark, i den forbindelse.

Museet i Tana fungerer som sekretariat for arbeidet, og museumsleder Elisabeth Erke orienterte om prosjektet, der målet er å markere både brenningen, tvangsevakueringen, sivilbefolkningens flukt, frigjøringen ved de sovjetiske styrkene og gjenopprettelsen av demokratiet etter okkupasjonen.

Billedhoggeren Anne Lise Josefsen fra Kokelv i Vest-Finnmark laget sist høst et forslag til monument, kalt «Erindring», og Tana historielag har sluttet seg til forslaget og gitt henne i oppdrag å utforme minnesmerket slik utkastet viser det. Josefsen var selv til stede på møtet, slik hun også var på det første folkemøtet, i kirka i juli 2013.

Minnesmerket skal plasseres ved Tana kirke i Rustefjelbma, rett vest for og litt ovenfor kirka på den samme tomta. Det vil bli satt opp informasjonstavler med tekst på minst fem språk.

Kjell Ballari, sekretær i historielaget og en drivkraft bak prosjektet, sa at kommunene Tana, Vardø og Sør-Varanger er enige om at et slikt minnesmerke bør være ved kirka i Rustefjelbma. Det var i den forrige Tana kirke på Langnes at folk i 1944 ble samlet før de ble tvangsevakuert og kjørt i åpne lastebiler over Ifjordfjellet, og det var i Rustefjelbma Den røde armé stanset sin framrykking i 1944. Det er et selvstendig poeng at de sovjetiske befrierne trakk seg tilbake etter frigjøringen fra nazistene, noe som jo ikke skjedde overalt i Europa.

Kostnadsrammen for prosjektet er på omkring en million kroner. Tana kommune har gitt 100 000, og innsamlingsaksjonen har til nå innbrakt over 44 000. Det er også kommet positive signaler fra tunge aktører som en har søkt om støtte fra, først og fremst Forsvarsdepartementet og Forsvaret. Men også Utenriksdepartementet og Barentssekretariatet er mulige bidragsytere.

Finnmarken skriver at historielaget satser for fullt på at man skal klare å fullfinansiere prosjektet fram mot avdukingen. Man satser på at offentlige instanser, bedrifter, lag og foreninger og privatpersoner skal bidra slik at det flotte prosjektet kan bli en realitet.

Det er bestemt at minnesmerket skal avdukes 8. november 2014. Ifølge avisen er det foreslått å se avdukingen i Tana i sammenheng med Partisanoperaen i Kiberg og frigjøringsjubileet i Sør-Varanger. Kulturskolen i Tana vil spille en viktig rolle under avdukingen, og veteraner både fra norsk og russisk side vil bli invitert.

Ellers vil representanter fra den kongelige familie bli invitert til å stå for avdukingen.

Praktfullt arrangement ved avdukingen av krigsminnesmerket i Rustefjelbma

Fredag 24. oktober 2014 om ettermiddagen var det møtt fram en stor menneskemengde ved Tana kirke i Rustefjelbma for å følge avdukingen av minnesmerket som er reist for å markere brenningen, tvangsevakueringen, rømmingen og frigjøringen høsten 1944. Trolig var det så mange som bortimot 500 til stede, en virkelig gledelig overraskelse for oss som har arbeidet med dette. Kanskje har kirka i Rustefjelbma aldri samlet så mange siden innvielsen sommeren 1964. Nedenfor følger en rapport fra avdukingsarrangementet, rett nok litt på etterskudd. På Bildegalleri har jeg også lagt ut noen bilder jeg selv tok. I lokalavisene var det bred dekning av arrangementet, og dermed kan en finne stoff om dette også andre steder på nettet.

Trass i kuldegrader og nokså sterk vind var stemningen ordentlig god og forventningene store. Og de frammøtte fikk også oppleve et storslagent arrangement i mørkningen denne dagen, satt i scene av profesjonelle og gjennomført av amatører – barn og voksne – og erfarne skuespillere og dansere i et imponerende samarbeid. Det var kulturskolen i Tana under ledelse av Dag Broch som hadde ansvaret for opplegget, der regissøren Kirsti Ulvestad var leid inn.

Arrangementet begynte med tale av ordfører Frank M. Ingilæ og deretter av Kjell Ballari, sekretær i Tana historielag og en ildsjel i arbeidet, kanskje hovedmannen bak hele prosjektet.

Utendørs vandreteater rundt kirka

Så fulgte «vandreteateret», der de frammøtte i grupper kunne følge scener fra høsten 1944 spilt av kulturskoleelever og voksne i terrenget rundt kirka. Her gjorde også en lastebil av eldre modell tjeneste som «scene» ved å samle barn og voksne i rollen som tvangsevakuerte på lasteplanet og deretter frakte dem bort. I virkeligheten passerte slike evakueringstransporter på vei mot Ifjordfjellet for sytti år siden få meter unna der kirka nå ligger i Fredrikbakken i Rustefjelbma. For barna var det nok en stor opplevelse å få være med på denne spesielle formen for teater foran et slikt publikum og i en slik anledning.

En annen del av forestillingen bestod av scener der skuespillere framstilte sovjetiske krigsfanger og tyskere som brølte og sparket og herjet med dem. Disse opptrinnene ble spilt rundt og «innom» selve minnesmerket og gjorde sterkt inntrykk på oss som var til stede. Flere som var barn i 1944, fortalte etterpå at akkurat dette hadde framkalt ubehagelige minner, slik at de gjenopplevde uhyggen fra høsten 1944. Derimot hadde en – av naturlige grunner, kanskje – ikke prøvd å gjenskape scener fra brenningen, en annen av de mest uhyggelige tyske massehandlingene i oktober–november 1944, da nesten all bebyggelse i Tana strøk med.

Etter at lastebilen hadde kjørt av sted med de «tvangsevakuerte», kom den tilbake med en gruppe ekte russere bak på planet, og den scenen som nå fulgte, der gjestene fra nabolandet i øst og lokalbefolkningen symbolsk omfavnet hverandre, ble i grunnen et høydepunkt for meg. Dette toppet seg da russerne så viste å være kjempegode dansere og opptrådte med både «streetdance» og mer klassisk preget dans på en provisorisk scene ved kirkeveggen. Dessverre fikk mange ikke sett dette ordentlig fordi sammenstimlingen foran scenen ble så stor.

Norsk-russisk markering Det russiske kunstneriske innslaget var imponerende og viktig for avdukingen av minnesmerket. Dessuten var det tale ved Mikhail Ilinykh, som representerte Murmansk fylke, og ved hans medspiller fylkesmann Gunnar Kjønnøy. Et overraskende politisk innspill kom fra en gruppe kommunister hadde fulgt den russiske delegasjonen og markerte seg med flagg fra sovjettiden som smalt i vinden. De brakte også med en krans med teksten «Fra kommunister og Komsomol i heltebyen Murmansk og Murmansk fylke». (Murmansk er en av tolv byer som i det daværende Sovjetunionen fikk æresbetegnelsen «helteby» etter krigen.)

Symbolikk og musikk Selve avdukingen foregikk som del av et arrangement der grupper av dansere i norske og samiske klær opptrådte med et avansert dramatisk dansenummer og beveget seg inn i og ut av minnesmerket og i terrenget rundt. Minnesmerket har jo en åpen form som gjør dette mulig. Det var imponerende å gjennomføre et så ambisiøst innslag ute i snøen en oktoberkveld.

En storslått scene utspilte seg på ytterveggen av selve kirketårnet, da en kvinnelig danser i et arrangement med liner kom «vandrende» nedover den nesten loddrette altaskiferen fra et av de trekantede vinduene oppe i tårnet med en modell av selve minnesmerket i hendene. Med lyssettingen og den vannrette stillingen hennes ble dette et innslag som kunne ta pusten en, dramatisk og og tungt symbolsk som det virket. Hvorfor danseren bar den tradisjonelle samiske hornlua, kunne publikum undre seg over og er noe som kan fortjene en kommentar.

Hele arrangementet ble avsluttet med en konsert inne i kirka. For en som aldri har vært Tana kirke for å høre nettopp musikk før, var akustikken i kirka en positiv overraskelse. Sammen med lyssettingen skapte musikken en god stemning av nærvær og varme mens kvelden blånet utenfor kirkevinduene, og konserten ble en fin opplevelse. Først framførte profesjonelle musikere stykker av klassisk musikk / samtidsmusikk (det forelå dessverre ikke noe program som fortalte hva de spilte), før to kvinnelige artister sluttet seg til med sangnumre på vekselvis norsk og samisk. Også det lokale blandakoret UNTAK fra Tana og Nesseby medvirket.

Kunstneren og minnesmerket Under konserten ble kunstneren Annelise Josefsen fra Kokelv kalt fram på golvet og presentert for publikum. Beskjeden som hun virker, gjorde hun et fint inntrykk på oss som var i kirka. Hun har forresten bestemt at navnet på minnesmerket skal være «Muitu», som betyr «Erindring» på norsk. «Erindring» var også arbeidstittelen. Navnet er altså ikke «Muitu-Erindring», som noen kanskje tror, men «Muitu» på samisk og «Erindring» på norsk. Jeg tror nok folk vil slutte opp om dette navnevalget, selv om bygdene våre er ikke bare en- eller tospråklige, men trespråklige.

Hovedinntrykket er ellers at folk i Tana har savnet et minnesmerke over hendingene i 1944 og trengte denne markeringen. Det store oppmøtet på kirkebakken i Rustefjelbma tyder på det. Svært gledelig var det å se at så mange utflyttede, fra bygder over store deler av Tana, hadde tatt turen tilbake til hjemlige trakter i ens ærend for å være med. Det ligger til rette for årlige markeringer, og med minneplater på seks språk vil turister og andre forbipasserende bli opplyst om hva som skjedde den på alle måter ekstraordinære høsten 1944.