Artikler og notater
Berntine Ruud Hellesnes og «Finnmark i flammer»
Boktittelen «Finnmark i flammer» er ganske kjent, men ikke så mange av oss som lever nå, har lest bøkene. Ja, at det faktisk dreier seg om to bøker og ikke bare én, er nok noe ikke alle har visst. Og forfatteren, «B.R. Hellesnes», hvem var det? Med de to første navnene nærmest anonymisert, slik det skulle være i gamle dager, da beskjedenhet var en dyd?
I forbindelse med syttiårsminnet for brannhøsten kan det passe godt å løfte fram de to bindene og ikke minst henne som gav dem ut. For det var en kvinne, som i Tana ennå huskes av eldre folk særlig i Seida-området: Berntine Ruud Hellesnes.
Denne artikkelen inneholder stoff jeg har samlet om Berntine seinvinteren og våren 2014. Da jeg gikk i gang, virket det først vanskelig å finne noe om henne i det hele tatt, men underveis dukket det opp stoff, og til slutt hadde jeg en hel del. Noe av det første jeg fant, var et par artikler i nynorskleksikonet «Norsk allkunnebok», og deretter så jeg at også andre hadde lett etter opplysninger om henne og funnet noe, og så førte det ene sporet til nye spor, og slik kom jeg videre. Det ligger materiale spredt i arkiver, aviser osv., og antakelig kan det fortsatt komme fram nye og interessante ting, særlig om oppholdet hennes nordpå i årene 1946–49.
Det løsnet for alvor da jeg kom i kontakt med Jan Lars Roald og Eva Roald, barn av Berntine Ruud Hellesnes’ datter Aud og hennes mann Knut Roald. Eva Roald har lånt ut de bildene av sin mormor og hennes familie som er brukt nedenfor.
Det er en glede å bidra til å løfte Berntine Ruud Hellesnes fram i lyset igjen. Hun var nok et både engasjert og rikt utstyrt menneske og fortjener oppmerksomhet og takk for den innsatsen hun har gjort med å dokumentere folks opplevelser under tyskernes herjinger høsten 1944.
Familiebakgrunn og oppvekst
Berntine var født i Eidskog, aller lengst sør i Hedmark fylke, den 28. april 1885 og døde i Sandefjord den 28. november 1960. Hun er gravlagt i Kragerø.
Hun var datter av Bernt Larsen Bjerknes fra Nes i Akershus og Hedda Marthea Gunnarsdatter Børli fra Eidskog. Fra Eidskog Slektshistorielag har jeg fått bekreftet at hun gjennom mora var søskenbarn til mor til dikteren Hans Børli, også han fra Eidskog. Dette slektskapet har vært kjent i familien, og det finnes noen utgivelser av Hans Børli med dedikasjon til Berntine, som viser at de to kjente hverandre.
Ved folketellingen for Eidskog i 1900 var Berntine pleiedatter hos Andreas Olsen Ruud og kona Elise Sørensdatter Løhren på Austun Rud, en middels stor gård i Vestmarka, nær Skotterud (like ved grensen til Sverige). Hun vokste også opp på denne gården, «på legd», som dattersønnen Jan Roald sier, sannsynligvis grunnet fattige kår. Det var trolig en slektsforbindelse til folket på gården gjennom en av Berntines bestemødre.
Skolegang, lærergjerning og lagsarbeid
Berntine Ruud kom seg imidlertid på skole og fikk utdannelse. I 1905 tok hun «den lavere lærerprøva» ved Elverum lærerskole. Dette var et midlertidig ettårig utdanningstilbud ved denne private lærerskolen som gav kompetanse til å undervise i småskolen, og som særlig kvinner benyttet seg av så lenge tilbudet stod ved lag. I 1914 tok hun så «den høgre lærerprøva», den ordinære toårige lærerutdannelsen, som åpnet for undervisning i hele folkeskolen. Da hadde hun også vært ved Askov Højskole i Danmark og tatt journalistkurs.
Berntine Ruud, kanskje som nybakt lærerinne. Foto utlånt av Eva Roald.
I tillegg tok Berntine kurs i språk, tegning, husholdning og håndarbeid. Som ung og yngre lærerinne hadde hun post mange steder, både i Malvik, i Vinger, på Eidsvoll og i Glemmen. Fra 1918 til 1919 var hun ved Vinger folkehøyskole.
Mellom 1910 og 1920 var hun engasjert i den frilynte ungdomsbevegelsen og satt i flere perioder i styret for ungdomslaget Varden i Glåmdalen. Av forfatteren Sven Moren får hun følgende attest i ettertid: «Både som lærar og ungdomsleidar ei uvanleg evnerik kvinne, som gjorde upptaket til mykje.» I Norge var årene etter 1905 mange steder preget av en sterk nasjonal bevegelse særlig blant ungdom, og slik var det også på Berntines hjemtrakter. Ungdomslagene var en sentral del av denne bevegelsen, og det er klart at hun må ha mottatt avgjørende inntrykk og fått preget sine holdninger blant annet i lærerskolemiljøet i Elverum.
Familie og aviskarriere
Som lærer på Eidsvoll hadde hun truffet den tjue år eldre Lars Hellesnes (1865–1934), opprinnelig fra Voss, og de hadde giftet segi Vinger kirke den 24. juli 1916. Han hadde bodd i USA en del år, men var kommet tilbake til Norge og hadde drevet i forskjellige yrker før han etter hvert kom inn i avisarbeid. Fra Eidsvoll flyttet Berntine og Lars til Kongsvinger, der Lars ble redaktør i avisen Indlandsposten. Seinere gikk ferden videre til Fredrikstad, der han ble redaktør i Østfold Dagblad, mens hun var lærerinne ved Glemmen skole.
I disse årene fikk de datteren Aud (1919–1992) og sønnen Torstein Andreas (1921–1994). Aud Hellesnes giftet seg seinere med Knut Roald, mens Torstein Andreas Hellesnes ble gift med Emma Gjertrud Lindvall.
I løpet av 1922 kjøpte Lars Hellesnes avisen Vestmar i Kragerø, og hit flyttet familien nå. Den 1. januar 1923 begynte han som utgiver og redaktør av Vestmar, mens Berntine ble redaksjonssekretær. Hun må altså ha forlatt læreryrket på dette tidspunktet. Da mannen døde i 1934, ble det henne som overtok ledelsen av Vestmar, både økonomisk og redaksjonelt.
Lars, Aud, Torstein Andreas og Berntine i slutten av 1920-årene. Foto utlånt av Eva Roald.
På Møllergata 19 for det frie ord
Da krigen kom, viste Berntine Ruud Hellesnes seg som en uforferdet kvinne. Den 3. august 1940 ble hun arrestert for illegal virksomhet. Det skjedde etter en rekke ledere i avisen der hun hadde gått i rette med nazistene og tyskerne. Hun ble ført til Møllergata 19 i Oslo og ble straffet med 75 dager på enecelle. Året etter, i februar 1942, ble hun arrestert på nytt, og denne gang satt hun inne i over ett år. Begge fengselsoppholdene var i Oslo fengsel i Åkebergveien.
Nordover etter krigen
Etter krigen var det mange kort som måtte deles ut på nytt i Norge, og mange store oppgaver lå og ventet. For sin egen del solgte Berntine Ruud Hellesnes Vestmar i 1946 og reiste nordover. Slik heter det om dette i en artikkel i avisen mange år seinere: «Etter å ha vært borte fra læreryrket i 23 år, meldte hun seg til tjeneste som lærerinne i det krigsherjede Finnmark. Hun kom høsten 1946 som lærerinne til Tana, hvor alt var nedbrent.»
I Tana var hun lærer i Seida i ett år, og deretter drog hun til i Birtavarre i Kåfjord i Troms og var der i to år. Ut over dette har vi få opplysninger om lærerengasjementene hennes nordpå. Et foreløpig søk våren 2014 ved Statsarkivet i Tromsø gav ikke resultater. I arkivet til Skoledirektøren i Finnmark ved Statsarkivet i Tromsø er det skilt ut en bolk med materiale fra Seida statsinternat, men her finnes det ingen personalmappe, og det står ingenting om henne ellers heller. Kanskje kan det ligge materiale i interkommunale arkiver i Finnmark og Troms, men det må da undersøkes. Mye av det stoffet vi har om henne nordfra, er fra muntlige kilder.
Lærer i Seida 1946–47
Ella Gaski i Seida (f. 1934) forteller at da familien hennes kom hjem igjen sommeren 1945 etter å ha vært tvangsevakuert sørover, var det ikke Berntine Ruud Hellesnes, men en annen dame utenfra som ble lærer samme høst og den første etterkrigsvinteren. Dette bekrefter at Berntine kom til Seida først året etter og var i Tana fra 1946 til 1947. Hun bodde for øvrig hos Ella Gaskis onkel Klemet Gaski, en av dem som forteller om sine opplevelser i «Finnmark i flammer». Hun huskes som en høy, slank eldre kvinne.
Mens Berntine Ruud Hellesnes var i Tana, har hun med stor sannsynlighet truffet Per Fokstad, som også var lærer i kommunen på dette tidspunktet, men tre mil lenger nede i dalen, i hjembygda Bonakas. Fokstad er kjent for sine tidlige reformpedagogiske forslag om et fullstendig skoletilbud på samisk, som han la fram alt rundt 1920. I likhet med Berntine hadde han vært på Askov Højskole i unge år, men først i 1915, ett eller flere år seinere enn henne, så de møttes nok ikke der. Vi vet ikke noe sikkert om en eventuell kontakt i Tana i 1946–47.
«Finnmarksbrev til V.G. fra B. Hellesnes»
Mens Berntine var lærer i Seida, offentliggjorde hun en artikkel om språkforholdene i Finnmark i avisen Verdens Gang. Artikkelen stod på trykk 14. mai 1947 og har preg av å være ment som folkeopplysning for folk sørpå. Her gjør hun rede for den etniske sitasjonen i fylket slik hun har møtt den, med et riss over Finnmarks eldre innvandringshistorie og en beskrivelse av språksituasjonen i skolen og blant eldre og yngre samer og kvener.
Som gammel lærer er hun opptatt av forholdet mellom pedagogikk og språk, og her klinger nok hennes ungdoms engasjement i norskdomsbevegelsen med. Hun forsvarer ikke fornorskningspolitikken, men hun har inntrykk av at samene ut fra hva de anser som nyttig, ikke vil ha samisk i skolen og ser det som en privat sak å opprettholde samisk til hjemmebruk. Da hun spør en andreklasse i Tana, kan fem elever finsk og fem samisk, mens ytterligere fem forstår både samisk og finsk. Alle forstår norsk, og norsk er også det de vil lære på skolen.
Denne innstillingen fører uvegerlig mot samemålets forfall i landet, skriver Berntine Ruud Hellesnes i Verdens Gang. Men «[s]kulle det fra samisk hold komme krav om støtte til en eller annen institusjon med det mål å tjene samisk språk og kultur, var det å håpe at Staten var rundhåndet til å yte. […] En tanke måtte det være å skape en sams norsk-svensk-finsk høyskole som samlet samer fra alle de tre nabolandene. Her burde undervisningen foregå på samisk og være til hjelp for opprettholdelse av både språk og kultur på videre områder».
Dette minner jo om Per Fokstads syn, men Berntine nevner ikke ham i artikkelen.
Bokplanene oppstår
I artikkelen i Vestmar heter det om Berntines reaksjoner og tanker etter møtet med det nedbrente Finnmark: «Det hun opplevde og hørte i det krigsherjede Finnmark gjorde et sterkt inntrykk på henne, og hun bestemte seg til å skrive en bok om krigens herjinger i Finnmark. Sommeren 1947 reiste hun rundt og samlet stoff til boka ’Finnmark i flammer’.»
Det må ha vært nå hun forlot Seida og Øst-Finnmark, men hun gjorde det antakelig ikke før hun var godt i gang med innsamlings- og intervjuarbeidet og hadde opparbeidet et kontaktnett.
I Birtavarre 1947–49
Fra 1947 var Berntine lærer i den midlertidige Bakkemo skolekrets i Birtavarre i Kåfjord i Troms. Her husker hennes tidligere elev Torleif Lyngstad (f. 1938) henne som et menneske med stort hjerte. Elevene kunne nok oppleve den eldre damen sørfra som «spesiell», men hun var en snill og hjelpsom lærer med både en musikalsk og en litterær åre. Det første året bodde hun hos kjøpmannen, det andre året hos en gårdbruker. Hun arrangerte skirenn, hjalp barn med lese- og skrivevansker og tilbød en gang husverten et privat lån til innkjøp av traktor.
Torleif Lyngstad forteller at Berntine Ruud Hellesnes var to år i Birtavarre, noe som da betyr at hun forlot bygda i 1949. Det stemmer bra med at første bind av «Finnmark i flammer» kom ut i Trondheim dette året. Lyngstad kan også huske at hun var mye på farten mens hun var i Birtavarre, og det hadde trolig sammenheng med at hun arbeidet med «Finnmark i flammer».
«Finnmark i flammer»
Vestmar-artikkelen sier altså at det var i 1947 Berntine begynte å samle stoff. Seida – der hun hadde vært lærer om vinteren – var virkelig en bygd man kunne bruke ordet «avsvidd» om. Her hadde tyskerne høsten 1944 ikke bare brent det nokså nybygde internatet, men også gått så grundig til verks ellers at et stabbur var det eneste som stod igjen over en strekning på mange kilometer. Ikke til å undres over at hun fikk tanker om å skrive om dette.
Men da manuskriptet til «Finnmark i flammer» var ferdig, viste det seg vanskelig å få en forlegger til å gi ut boka. Hun prøvde flere uten hell, og til slutt trykte hun den for egen regning, hos F. Bruns bokhandels forlag i Trondheim. Året var 1949. I forordet takker hun folk som har hjulpet henne: journalisten Eirik Sundvor, som har lest igjennom artikler med (krigs)historisk tilsnitt, legen Karoline Mathiesen og maleren Elise Danielsen, som har gitt henne lov til å bruke et av bildene sine på omslaget.
Alt i 1950 kom det ett bind til. I forordet til dette bindet skriver hun: «Stoffet vi var istand til å samle for første bind av ‘Finnmark i flammer’, var ujevnt fordelt på den raserte landsdel. Både finnmarksfolk selv og enkelte anmeldere har pekt på dette og henstilt at mangelen bør bli rettet ved et bind nr. 2. Jeg har ikke funnet det riktig å unndra meg arbeidet med et nytt bind.» Bind 2 gav hun ut på eget forlag i Kragerø, hjembyen, der hun også tidligere hadde trykt stoff hun hadde skrevet, for egen regning og på eget forlag.
Over hundre artikler, mer enn tjue kommuner
De to bindene av «Finnmark i flammer» inneholder til sammen over hundre artikler. I alt er det med stoff fra minst 17 av de daværende kommunene i fylket og fem–seks kommuner i Troms. Mange artikler er ført i pennen av Berntine Ruud Hellesnes selv, men de fleste stammer fra andre bidragsytere, blant dem kjente navn i etterkrigstidens Finnmark som sogneprest og seinere prost Ernst Galschiødt og Hans Rønbeck, seinere ordfører i Karasjok.
Noe av stoffet har tilnærmet intervjuform, eller Berntine har bearbeidet materialet og står som medforfatter, ofte etter at hun først har skrevet noen innledende avsnitt og så lar fortelleren komme til orde. I tillegg inneholder bøkene noe historisk og politisk stoff og gjengir samtidsdokumenter som avtalen mellom Norge, USA og Russland og taler av kong Haakon og statsminister Nygaardsvold. Ja, også et beryktet opprop fra høsten 1944 av den nazistiske politiminister Jonas Lie er med.
Den slående tittelen «Finnmark i flammer» er naturligvis valgt med omhu for å vekke oppmerksomhet med bokstavrim og et dramatisk anslag. For finnmarkinger har det iblant vært lett å glemme at også Nord-Troms ble rammet av de tyske herjingene i 1944. Det bør ikke Berntine gjøres medansvarlig for, trass i tittelvalget hennes.
Mye fra Tana
Den gamle Tana kommune er sterkt representert ved at så mye som ti–tolv artikler handler om begivenheter og opplevelser herfra. Det er mer stoff fra Tana enn fra selv Sør-Varanger, der folk opplevde de mest dramatiske tingene høsten 1944, men der ikke akkurat brenningen gjorde størst skade. De fleste Tana-artiklene er Luftjok–Seida-området, men det er også stoff fra Birkelund–Marienlund, Langnes, Austertana–Birkestrand og noen andre deler av kommunen. En artikkel forteller om hendelser i den gamle Polmak kommune.
En stor prestasjon
Det er viktig å få fram at Berntine Ruud Hellesnes først og fremst er redaktør og utgiver og bare dernest forfatter. Slik hun framstår i det hun skriver, tror jeg også hun selv ville vært nøye med å understreke dette, for hun virker ikke akkurat som en som ville framheve seg selv på bekostning av andre.
Bøkene vitner for øvrig om et stort kontaktnett, om journalistisk sans og journalistisk erfaring og om god formidlingsevne. De fleste artiklene er ganske korte, men det må ha krevd en svær innsats å få samlet det store stoffet og så få gitt det ut. At Berntine har fått tilsendt mye materiale fra andre, endrer på ingen måte på det.
Moderne reportasjebøker
Det er banebrytende ved «Finnmark i flammer» at folk her selv får komme til orde mer eller mindre direkte, en reportasjeteknikk som fikk sitt gjennomslag for alvor først mange tiår seinere, og som i disse bøkene sikkert kan godskrives utgiverens journalistiske erfaring og gode skjønn. Det kom også andre bøker om høsten 1944 ganske kort tid etter krigen, men det er dette valget med å gjengi folks egne fortellinger som virkelig skiller ut Berntines to bøker.
Det som ellers er spesielt, er naturligvis at beretningene er skrevet ned bare få år etter at tingene skjedde, og at det er folk som var voksne høsten 1944, som forteller. Voksne ser mer av helheten og kan gjøre seg sine tanker mens det hele står på. Dette gjør at observasjonene kan være sikrere, at bakteppet er rikere med verdifulle detaljer som ellers ville gått tapt, og at det personlig opplevde kan farge stoffet med liv og engasjement. På den annen side kan det skje – som alltid når beretninger skriftfestes – at eventuelle feil fester seg som sannhet fordi de står på trykk, og at vi seinere blander sammen det vi har lest, men våre egne minner.
Berntine Ruud Hellesnes på sin 75-årsdag 28. april 1960. Foto utlånt av Eva Roald.
Utbredelse og tilgjengelighet
«Finnmark i flammer» har vært kjent nordpå. Det eksemplaret av bind 1 som jeg har brukt, er av det tredje opplaget fra samme år (1949). Ella Gaski fra Seida forteller at hun ikke fikk tak i «Finnmark i flammer», fordi skolens eksemplar alltid var utlånt. I min oppvekst var boka blant dem en kunne finne i hylla hjemme hos folk som ellers ikke hadde verdens største boksamling. Alt dette vitner om betydelig interesse blant folk. At også myndighetene så verdien av utgivelsen, viser en uttalelse av fylkesmann Peder Holt gjengitt forrest i bind 1.
Bøkene finnes nok på mange bibliotek, men har ikke vært gjenopptrykt og kan være vanskelige å oppdrive også på antikvariatene. Nå kan bind 1 leses elektronisk i Nasjonalbibliotekets base Bokhylla.no. Mye kan likevel tale for å bedre tilgjengeligheten.
Det er Berntine Ruud Hellesnes’ etterkommere som har rettighetene til «Finnmark i flammer». De har uttrykt glede over at det er interesse for det hun utrettet, og har gitt tillatelse til å trykke opp igjen stoff fra bøkene, for eksempel i Tana-årboka. Selv har jeg brukt stoffet fra Tana i artikkelen «Brenningen i Tana høsten 1944» (http://snefjellet.no/tana/brenningen-i-Tana-hosten-1944/), og jeg håper virkelig Tana historielag tar imot tilbudet fra Berntine Ruuds familie og gjør seg nytte av det. Det vil ha interesse for mange.
Sørover igjen
Da andre bind av «Finnmark i flammer» kom ut i 1950, var Berntine etter alt å dømme reist sørover igjen. En opplysning i den Vestmar-artikkelen som er sitert ovenfor, kan riktignok tolkes som at hun fortsatte som lærer nordpå enda en tid, og i 1952-utgaven av boka «Norske skulefolk» er bostedet hennes fortsatt oppgitt til Birtavarre. Dette er neppe riktig. I 1950 fylte Berntine sekstifem år, og etter den kraftanstrengelsen de to bindene må ha vært, er det rimelig at hun syntes hun nå hadde gjort sitt i de brannherjede bygdene i Nord-Norge.
Ifølge Vestmar-artikkelen var hun lærer i Åmli i Aust-Agder høsten 1951. Da fikk hun poliomyelitt og ble lagt inn på sykehus, hvor hun lå et års tid. Ifølge dattersønnen Jan Roald var dette Vår Frues hospital i Ullevålsveien i Oslo. Det var kanskje her hun fikk impulser som bidrog til at hun konverterte til katolisismen mot slutten av livet.
Et skrivende menneske helt til det siste
Etter sykeleiet var hun fortsatt aktiv. Hun hadde lenge vært opptatt av lokalhistorie og hadde hatt et forfatterskap helt siden i mellomkrigsårene, da hun i 1929 hadde publisert boka «70-årsminner fra Kragerødistriktet. Blodgangsepidemien 1859». Etter at Lars Hellesnes døde, gav hun ut en diktsamling av ham og en bok fra oppholdet i USA med tittelen «I onkel Sams land». Selv gav hun også ut et par samlinger om middelalderkirker i Solør.
Det var med andre ord ingen nybegynner i forfatterfaget som gav ut «Finnmark i flammer».
Mot slutten av livet samlet Berntine Ruud Hellesnes stoff til historiske artikler om blant annet den berømte Adeler-slekta, med tilknytning til Kragerø. I disse siste årene bodde hun tidvis i Sandefjord, hos sin sønn Torstein Andreas, tidvis i Oslo, blant annet på Vår Frues Villa ved Montebello, en katolsk institusjon. Ifølge artikkelen i Vestmar var det betegnende for henne at det stod en artikkel i skrivemaskinen hennes da hun døde.
Kilder
Nettkilder
Opplysninger om Bertines foreldre er hentet fra Eidskog Slektshistorielags åpne database: http://www.eidskogslekt.no/web/Basen/31.12.2012/default.html.
Opplysningene om Berntines fødsels- og dødsdato og om gravstedet stammer fra nettsidene til den amerikanske slektsforskningsorganisasjonen ancestry.com: http://search.ancestry.com/cgi-bin/sse.dll?indiv=1&db=websearch-3852&h=1907517&new=1.
Opplysningene om fødsels- og dødsåret til Lars Hellesnes stammer fra nettsidene til slektsforskningsorganisasjonen DIS-Norge, «Gravminner i Norge», se http://www.disnorge.no/cms/aktuelt/om-dis-norge (pålogging krever medlemskap).
Opplysningene om boka 70-årsminner fra Kragerødistriktet. Blodgangsepidemien 1859 er hentet fra http://home.online.no/~kjendal/regbok.html.
Signerte innlegg om Berntine Ruud Hellesnes i denne tråden: http://forum.arkivverket.no/topic/142828-57422-berntine-ruud-hellesnes-f-1885-eidskog-krageroe-finnmark/.
Trykte kilder
Karl Bakke (red.): Norske skulefolk bind 1, Stavanger 1952.
Sven Moren: Den frilynde ungdomsrørsla : Norigs ungdomslag i 25 år, Oslo 1921.
Nordmenn i fangenskap 1940–1945. Alfabetisk register med innledning av Kristian Ottosen, Oslo 1995.
Norsk allkunnebok, Fonna Forlag 1948–64, artiklene om Berntine Ruud Hellesnes og Lars Hellesnes.
Artikkelen «Litt om 3 redaktører», Vestmar. Mitt utklipp fra avisen er uten dato, men artikkelen er skrevet etter Berntine Ruud Hellesnes’ død i 1960.
Artikkelen «Språkforholdene i Finnmark. Tre stammers møte i skolestuen. Finnmarksbrev til V. G. fra B. Hellesnes», Verdens Gang 14. mai 1947.
Notis, formodentlig i Vestmar, ved Berntine Ruud Hellesnes’ sekstiårsdag i 1945.
Takk for opplysninger på telefon og e-post fra (i alfabetisk rekkefølge): Gunnstein Akselberg, Nils Arne Bakken (Eidskog Slektshistorielag), Unni Schøn Fokstad, Ella Gaski, Jon Hellesnes, Toralf Kollstrøm, Line Lysaker Heinesen, Torleif Lyngstad, Lisbeth Mikaelsson, Eva Roald, Jan Roald, Tore Sørensen (Statsarkivet i Tromsø), Geirr Wiggen, Jimmy Åsen.