Om Tana

Skrevet av Dag F. Simonsen.

Denne artikkelen har tidligere vært trykt i Tana-årboka for 2017.

Tyske styrker i Tana under krigen

Det var soldater fra alle våpengreiner av det ordinære tyske militæret – Wehrmacht – innom Tana i løpet av krigen. De fleste tilhørte hæren, men også den tyske marinen var tidlig på plass, og mannskaper fra flyvåpenet (Luftwaffe) ble forlagt hit i alle fall fra 1943. I tillegg var det SS-styrker i Tana en tid, og i 1942 kom den halvmilitære Organisation Todt til Skipagurra. Organisasjonen administrerte og sørget for å få utført alle typer bygningsarbeid og hadde leirer med krigsfanger flere steder i Tana-området.

Det er ikke mulig å fastslå noe sikkert antall soldater, for tyskerne omgrupperte ofte og mye. Men ut fra de anslagene militærhistorikeren Thorbein Gamst og andre gir, varierte det trolig mellom 600–700 og 1000–1200 personer i de daværende Tana og Polmak kommuner til sammen i perioden fra tyskerne hadde etablert seg til sammenbruddet høsten1944.

Fra Waffen-SS til bergjegere

Mye tyder på at de første soldatene i Tana tilhørte Waffen-SS, den militære greinen av SS («Schutzstaffel»), Heinrich Himmlers beryktede organisasjon, som i utgangspunktet var dannet for å beskytte Hitler. SS-soldatene dukket opp i juli 1940 og var nok fra en SS-bataljon som hadde inntatt Kirkenes få uker tidligere. Vi vet ikke om de begikk grusomheter mens de var her. Det kom i alle tilfeller raskt styrker fra Wehrmacht i tillegg og overtok kontrollen.

Disse Wehrmacht-styrkene tilhørte hæren og var bergjegere, soldater fra den opprinnelig østerrikske 2. bergdivisjon, som var sendt nordover fra Nordland. Bergjegere var en type lett infanteri, og disse mannskapene ble nå forflyttet til Øst-Finnmark fordi Hitler alt fra høsten 1940 i hemmelighet planla å angripe Sovjetunionen. Fram til angrepet, som skjedde i juni 1941, var det denne divisjonen som hadde det tyske militære ansvaret i Finnmark.

Kystartilleribatterier i «Underavsnitt Tanafjord»

Tyskerne opprettet hovedkvarter på landbruksskolen og stasjonerte soldater også andre steder. Samme høst kom det mannskaper fra den tyske marinen til Tana, og et kystartilleribatteri stod ifølge en kilde på Internett klart i Gavesluft tidlig på våren i 1941. Det ble del av marinens artilleriavdeling MAA 513 sammen med batterier i Vadsø, Kiberg og Vardø. Kort etter bygde også hæren et batteri. Det stod ferdig på Smalfjordnes sommeren 1941 og utgjorde etter hvert hærens artilleriavdeling HKAA 480 sammen med fire andre batterier i Tanafjord-området.

Mens Tana kommune og Tanafjorden tilhørte det som tyskerne etter hvert kalte «Underavsnitt Tanafjord», var Skipagurra del av «Underavsnitt Varangerfjord» sammen med Nyborgmoen og Nesseby. I Skipagurra-området var det trolig ikke stasjonert tyske styrker fast før i 1943.

Den tyske marines kystartilleribatteri i Gavesluft. Foto utlånt av Yngve Johansen

Skiftende enheter fra 1941 til 1942

Da Nazi-Tyskland angrep Sovjet, ble 2. bergdivisjon sendt fra Sør-Varanger over den daværende finskegrensen og videre inn i Sovjet, sammen med andre store tyske styrker, også de SS-mannskapene som hadde ligget i Tana. Nå måtte bergjegerne i Finnmark erstattes, og det kom nye tropper nordover. Den følgende vinteren var det skiftende enheter innom Tana.

Det militære ansvaret ble overtatt av 702. infanteridivisjon, med stab i Skoganvarre, men det kom også soldater fra andre divisjoner. Ifølge Gamst var en bataljon av 193. infanteriregiment gruppert i området Tana–Gavesluft–Smalfjordnes vinteren 1941–42. Det regimentet tilhørte en divisjon som da lå i Sør-Norge. Seinere var den samme bataljonen stasjonert i Varanger, og derfra ble det i 1943 sendt soldater til Skipagurra som sikring.

Selv om bergjegerdivisjonene var gått inn i Sovjet, lå Øst-Finnmark med Tana fortsatt under det som tyskerne kalte «Bergkorps Norge» («Gebirgskorps Norwegen»).

Festningsbataljon 662

Tyskerne ble stanset ved Litsa alt høsten 1941. Omtrent samtidig begynte allierte konvoier å gå med forsyninger til Murmansk. Den tyske strategien ble nå lagt om. I januar 1942 ble Øst-Finnmark og Nord-Finland skilt ut som egen arméoverkommando (AOK Lappland, seinere kalt «Berg-AOK»), mens det øvrige Norge – med resten av Finnmark – ble liggende under det som het AOK Norwegen. Bergkorps Norge fikk etter hvert navnet XIX. (19.) bergkorps og var ett av tre armékorps i den tyske 20. bergarmé, som kriget på Kolahalvøya.  

Seint på sommeren 1942 overtok den nyopprettede 210. infanteridivisjon ansvaret i Øst-Finnmark under XIX. bergkorps. Til Tana kom festningsbataljon 662 med fire kompanier. Dette var stasjonære styrker der personellet ofte var litt opp i årene. Staben holdt til på landbruksskolen, og kompaniene var forlagt i en halvsirkel fra Benjaminsbukta over Birkelund og Rustefjelbma til Smalfjord. Dermed dannet de en forsvarsring i nedre Tana sammen med Gavesluft og Smalfjordnes. De holdt også vakt ved bukkebrua i Seida.

Slik kom systemet til å være til tyskerne ble tvunget på retrett mot slutten av krigen.

Tyske infanterister i uniform. Foto fra Lexikon der Wehrmacht.

Jernbaneplaner og fangeleirer

I 1942 ville Hitler forlenge jernbanen gjennom Troms og indre Finnmark til Kirkenes, og Organisation Todt fikk ansvaret for dette. Krigsfanger skulle være en viktig del av arbeidsstyrken, og det ble opprettet «overbyggeledelser» blant annet i Skipagurra, med en egen fangeleir (gjennomgangsleir, «Dulag»). Medregnet Organisation Todts egne folk og fangevokterne dreide det seg på et tidspunkt om i alle fall 350 mann. Det var både sovjetere og polakker i Skipagurra (det er ikke helt klart om polakkene virkelig var fanger).

Men den følgende vinteren prioriterte tyskerne Nordlandsbanen, og planene om jernbane til Finnmark ble utsatt. De påtenkte banearbeiderne i fangeleiren i Skipagurra kom nok fra stamleiren «Stalag 322» i Sør-Varanger og kunne vel settes til veiarbeid, vedhogging og annet som tyskerne ville ha gjort. Kanskje var de med og gjorde Tana bru ferdig på vårparten 1943. Leiren i Skipagurra fungerte trolig som «overleir» for de mindre fangeleirene i Tana, der det i alle fall var en i Luftjokdalen og en i Smalfjord og visstnok en i Gavesluft.

Mot slutten

Fra 1943 ble den militære situasjonen gradvis vanskeligere for tyskerne. De våget ikke lenger å bruke skipsleia rundt Varangerhalvøya, og havna i Smalfjord og ferdselen over den nye Tana bru ble dermed viktigere. Nå ble det tyske nærværet i Seida-området styrket, og her kom det såkalte Flak-avdelinger (antiluftskyts) fra Luftwaffe til vakthold.   

Under den tyske retretten ble stasjonære enheter som festningsbataljon 662 ført inn i troppetransportene etter hvert som de tok seg fram vestover langs riksvei 50. Der det ikke var veiforbindelse, kunne marinen hente soldatene. Også krigsfangene ble ført inn i transportene, og behandlingen av dem var noe mange reagerte på. De som organiserte retretten, kom selv fra fronten, og det var nok også i hovedsak tyske kamptropper fra Kolahalvøya som gjennomførte brenningen og tvangsevakueringen. Dette var blant annet 6. bergdivisjon, som hadde vært ved Litsa helt siden 1941 og ikke kjente lokalbefolkningen.

Kilder

Thorbein Gamst: Finnmark under hakekorset. «Festung Finnmark». Arendal 1984.

Alf R. Jacobsen: Til siste slutt. Skjebnedrama i krigens avsluttende fase. Oslo 2004.

Bjørn Jervås (med bidrag av Øistein Th. Berge): «Festung Norwegen.» German coastal main defense in Norway during WW II (http://www.nuav.net/festnorw.html).

Lexikon der Wehrmacht, diverse artikler (http://www.lexikon-der-wehrmacht.de/inhaltsverzeichnis1.htm).

Krigsdagbøker for 210. infanteridivisjon, Bundesarchiv-Militärarchiv, Freiburg im Breisgau, Tyskland.

Muntlige kilder.