Om Tana

— Dag F. Simonsen:

Angrepet på Smalfjord 26. oktober 1944

Da Smalfjord ble bombet torsdag 26. oktober, var det begynnelsen på slutten på krigen og tyskernes tilstedeværelse i Tana. På dette tidspunktet fungerte hele Tanafjorden som hovedbase for den tyske krigsmarinen i østfylket, og Smalfjorden med havn, ekspedisjon og veiforbindelse var et av stedene de tyske jagerflotiljene brukte.

Her hadde okkupantene naturligvis tatt kontroll over kaier og anlegg allerede tidlig under krigen og plassert et kompani til forsvar på Steinvik-høyden nesten tvers over fjorden på vestsiden. Fra midten av oktober 1944 hadde Tanafjorden vært skjulested for tyske skip under tilbaketrekkingen etter sammenbruddet ved Murmansk, og det var tyske transportfartøyer på vei vestover samt marinefartøyer som var mål for de sovjetiske bomberne denne dagen. Store deler av den tyske krigsmaskinen var allerede ute av Sør-Varanger, og for det 19. bergkorpset – som utgjorde hovedtyngden av de tyske styrkene – hadde general Ferdinand Jodl opprettet et midlertidig hovedkvarter på Birkelund (Eide-gården) nedenfor landbruksskolen i Tana.

Bombingen av Smalfjord var del av et større angrep

Enheter fra den sovjetiske Nordflåten var på leiting etter seks tyske konvoier som hadde forlatt Kirkenes med materiell og tropper et par dager før. Denne torsdagen ble konvoiene funnet i Tanafjorden og ved Syltefjorden og Båtsfjord av fly fra det 118. rekognoseringsregiment, og de sovjetiske bombeflypilotene gikk til angrep samme dag. Angrepet på Smalfjord var altså del av et mer omfattende angrep i og utenfor Tanafjorden, der det deltok så mye som åtti fly til sammen. I Smalfjord stod det på bare denne ene dagen, men ute i Hopsfjorden kom en gruppe russiske fly tilbake og angrep tyskerne også dagen etter.  

Folk i bygda kunne bivåne dette dramatiske og skremmende oppgjøret fra stuevinduet, så å si. Mange har i ettertid fortalt om det i Johanne Løvoll Smettes bok Slik vi husker det. Krigsminner fra Smalfjord i Tana. De følgende beretningene er hentet fra denne boka.

Øyenvitner forteller

Flere husker at det like etter soloppgang kom et fly og skrev «SOS» med røyk i lufta før det forsvant sørover. Seinere fulgte bombeflyene. Rolf Pedersen forteller i boka at det kanskje var så mange som tretti fly over Smalfjord.

Ifølge Simon Saraksen lå det fem kryssere på fjorden, svære slagskip, pluss fire–fem landgangsprammer samt et fartøy han kaller moderskipet, og noen mindre båter. Med Olaf Johnsens ord var det «så mange krigsskip her at man kunne gått tørrskodd over fjorden dersom de hadde lagt seg ved siden av hverandre». Olaf Johnsen forteller videre: «Plutselig begynte kanoner å dundre fra alle kanter. Vi så jagerfly som eskorterte bombefly, de skjøt og de bombet. Ilden ble besvart med alt tyskerne hadde på land og sjø.»

Simon Saraksen skildrer bombingen og kampene slik: «To båter lå ved kaia. Den ene var Nordlys av Berlevåg og den andre var en hollandsk kanallekter fullastet med bensin. 300 fat har jeg siden fått høre. Da bombene falt, ble det ene pakkhuset med alt innholdet feid på sjøen. – Masta på de to båtene gikk tvert av, men ingen av båtene ble senket. – Alt og alle på kaia ble selvfølgelig feid til havs. […] Det andre pakkhuset begynte å brenne, men de klarte å slokke brannen. […] Marka var frossen. Når granatsplintene falt til bakken rundt oss, hørtes det ut som haggel.» Da tre fly kom i neste pulje, skjøt tyskerne med kanoner fra blant annet Steinvik-bakken, mens flyene skjøt mot hjelpekrysseren. «Kanonild, røyk og granatsplinter sto som et snødryss over fjorden. Flyene stoppet mange av kanonene. Et fly styrtet. Det ble skutt mot stedet der flyet styrtet lenge etter at de andre flyene hadde returnert.»

Sonja Andersen, som vokste opp et stykke lenger utover fjorden på østsiden, forteller: «En dag kom en stor tysk båt til Smalfjord. […] Det lå en bensinbåt inne i Smalfjord. Jeg gikk hjem, og like etterpå kom det fly og begynte å bombe. Senere hørte jeg de snakket om at det var russiske fly. De bombet bensinbåten. Den store, tyske båten for ut fjorden i full fart. De klarte ikke å treffe den skikkelig, bare på siden.» I erindringene til Henning Olsen heter det: «Det lå en hjelpekrysser ved Steinvika. Den ble truffet, men tok seg senere utover til Hopsfjorden der den ble senket.»

Om bombingen beretter Sonja Andersen blant annet: «Mamma og jeg gjemte oss i kjelleren. Det var et kjempebråk. Da vi kom ut, så vi at et fly var skutt ned på oversiden av oss. Vi så rester av det i fjellsiden. Gangen på huset vårt var løsnet fra selve huset. Om det var lufttrykket eller huset ble truffet av flyvingen, er ikke godt å si.»

Makabre funn og død fisk i fjæra

Ifølge Olaf Johnsen ble det seinere funnet stykker av en arm med klokke og passet til en russer på 20–21 år. Det siste kan vel ha tilhørt piloten.

På motsatt side var tapene større. Etter angrepet så Rolf Pedersen en lastebil med «blodige og fæle tyske soldater» nærmest slengt på lasteplanet, og Harald Smette forteller: «Etter det russiske bombeangrepet måtte det etableres en krigskirkegård i bygda. I alt sju personer, tyske soldater og russiske krigsfanger, mistet livet. Til alt hell ble ingen sivile drept eller skadet.»

«Dagen etter var fjorden full av vrakgods», forteller Berit Svendsen. «Alt mulig lå og fløt.» Det var postsekker med penger og mye annet, ifølge Simon Saraksen. Man kunne gå i fjæra og plukke død og halvdød fisk i dagevis etterpå. Bebyggelsen stod likevel i hovedsak fortsatt, enda husene ikke var uberørt. Sonja Andersen forteller i Løvoll Smettes bok: «Amble solgte glassruter. Nå fikk alle lov å ta. Han skjønte vel at det var liten vits å selge dem.»

Det skadde «Minenräumschiff 26» ble senket ved Hopseidet dagen etter

Den store tyske båten som Sonja Andersen så på vei ut fjorden i full fart, var nok den samme som Henning Olsen kaller hjelpekrysser. Dette skipet var «Minenräumschiff 26» (MRS 26), som ble senket i Hopsfjorden dagen etter, fredag den 27. oktober. Det var et sivilt norsk skip på ca. 3800 bruttotonn som tyskerne hadde beslaglagt og tatt i bruk som moderskip for minesveipere. Det var lastet med proviant og ammunisjon og hadde stabspersonell fra Petsamo og Kirkenes om bord da det ble senket. De fem krysserne Simon Saraksen forteller om fra Smalfjord, kan ha tilhørt tyskernes fjerde jagerflotilje, som lå i Skogfjorden samtidig som MRS 26 ble angrepet og senket like i nærheten.

Flyrekognoseringsdata fra Russland viser at de sovjetiske flyene gjennomførte fem store angrep på de tyske konvoiene i Tanafjorden, Syltefjorden og Båtsfjorden i dagene 26.–27. oktober. De senket et tysk landgangsfartøy (en F-201) og tre tyske motorbåter og skadet inntil sju tyske skip i alt i angrepene. Det virker ikke som om disse opplysningene er komplette, slik vi har sett. Selv mistet Nordflåten tre fly. Det ene ble altså skutt ned i Smalfjord.

Nå hadde folk sett med egne øyne hva som kunne komme til å skje, og mange trakk seg unna til mindre sentrale steder, både lenger ute i fjorden og i skogen og på fjellet sør for Smalfjord-bunnen. Men ennå skulle det gå flere dager før ordren om brenning og tvangsevakuering kom.

Kilder:

A.A. Gorter, W.T. Gorter og M.N. Suprun: Frigjøringen av Øst-Finnmark 1944–1945. Arkhangelsk og Vadsø 2005.

Alf R. Jacobsen: Til siste slutt. Skjebnedrama i krigens avsluttende fase. Oslo 2004.

Johanne Løvoll Smette: Slik husker vi det. Krigsminner fra Smalfjord i Tana. Uten årstall og utgiversted.

Artikkelen «Minenräumschiffe (Minenräumbootsmutterschiffe) – MRS», http://www.wlb-stuttgart.de/seekrieg/km/mrs.htm, lest 13. mars 2014.