Om verden for øvrig

Litt mer om avdukingen i Rustefjelbma i oktober

Jeg har tidligeret skrevet om avdukingen av minnesmerket i Rustefjelbma et annet sted på disse nettsidene. Når avdukingen nå er kommet litt på avstand, kan en gjøre seg tanker om både prosjektet, minnesmerket og arrangementet 24. oktober.

Viktige mål er nådd

For det første kan alle vi som har deltatt på den ene eller andre måten, nå puste ut litt. Jeg vet i skrivende stund ikke om de to siste minneplatene som manglet ved avdukingen, med tekst på finsk og tysk, er kommet på plass, men en trenger ikke tvile på at de kommer. Det er viktig at de blir satt opp seinest før sommeren, når turistene innfinner seg.

Prosjektet har vært en kraftanstrengelse for flere, ikke minst Kjell Ballari i historielaget, og det ville heller ikke latt seg realisere uten bistand fra Tana museum, først Johnny Jernsletten og så Elisabeth Erke. Men resultatet – det flotte kunstverket som minnesmerket er – og oppslutningen om avdukingen viser at alt var verdt innsatsen. Særlig det at det kom så mange av dem som forlot Tana i ungdommen og har bodd store deler av livet andre steder, bekrefter at tanken om er minnesmerke var riktig. Det samme gjør de over 150 000 kronene som til nå er samlet inn fra privatpersoner, lag og bedrifter. Det gir en folkelig forankring som er viktig.

Krigshistorien i Tana satt inn i en større sammenheng

Jeg vil også trekke fram den russiske medvirkningen som gledelig og betydningsfull. Den viser at en også på russisk side minnes Tana som sluttpunkt for den sovjetiske framrykkingen høsten 1944 og anerkjenner at det motet og den styrken voksne og barn i bygdene her viste i disse dramatiske ukene, var et bidrag til krigshistorien. Folk ventet utålmodig på russerne, som ble helter fordi de var i stand til å jage tyskerne bort. Og nå, høsten 2014, var det som om nettopp russernes nærvær og deltakelse i Rustefjelbma gjorde det mulig å heve blikket og se oss selv i et mer overordnet perspektiv. Hittil har krigshistorien i Tana levd mest som muntlig overlevering, men nå er de dramatiske begivenhetene og folks opplevelser tydelig føyd inn i den helheten der de hører hjemme i, sluttoppgjøret med nazismen i Europa.

Med den folkelige tilslutningen og den offisielle anerkjennelsen – både fra norsk og russisk hold – kan vi kanskje si at «historiens bok er lukket på riktig måte» i Tana òg, for å gjenta en litt høytidelig formulering jeg selv brukte på et tidlig tidspunkt under prosjektet. Anerkjennelsen fra det offisielle Norge kom til uttrykk gjennom fylkesmannens nærvær og medvirkning og ved at flere offentlige instanser – blant dem Finnmark fylkeskommune og Sametinget – har støttet arbeidet økonomisk og gjort minnesmerket mulig.

Det norske, det samiske og det finske/kvenske i Tana

Markeringen av 1944 måtte naturligvis ta hensyn til at brenningen og tvangsevakueringen høsten 1944 rammet alle grupper i Tana, og dette ble også gjort. Jeg savnet likevel tydelige innslag av det finske/kvenske i de sterke kunstneriske uttrykkene. Hvis jeg har rett i at dette manglet, var det en unødig innsnevring, noe som blir klarere når en tenker på hvordan russerne for sin del hadde skapt kulturell bredde gjennom sin opptreden ved kirka.

Det kunne for eksempel vært brukt finsk/kvensk folkemusikk med tilknytning til Tana til å markere denne kulturen, for det finnes slik musikk. På LP-plata «Ruijan rannalla» med musikere og sangere fra Sodankylä er Johan Kollstrøm fra Masjok oppgitt som kilde til to av sangene. Denne plata er ikke helt ny, men det ville sikkert vært mulig å finne dette stoffet.

Litt om symbolikk og realiteter

Kraftige symbolske uttrykk kaller på tolkning, og jeg undret meg over symbolikken i scenen med kvinnen som kom ned kirketårnet med en modell av minnesmerket og med den gamle samiske hornlua på hodet. Hadde dette noe med førkristen samisk religion å gjøre, og var det kanskje ment som et stikk til kristningen eller kanskje læstadianismen, som bidrog til at hornlua som hodeplagg for kvinner gikk av bruk i Tana nokså tidlig? Hvor passende var det i så fall her?  I Tana var mange læstadianere i 1944, og folk fra den statskirkelige Samemisjonen gjorde for sin del en stor innsats og reddet liv denne høsten. Og ideen om et minnesmerke i Tana sprang, slik jeg har oppfattet det, ut av en ganske moderne tankegang og var «alletnisk» i utgangspunktet.

Med tanke på 2015

Når dette er sagt, er jeg ikke i tvil om at avdukingen var en stor og positiv opplevelse for de aller fleste som var til stede, og kulturskolen ved Dag Broch og andre fortjener heder. Vi skal glede oss over at Annelise Josefsens skulptur – på samisk «Muitu», på norsk «Erindring» – nå er på plass. Når det offisielle Norge feirer frigjøringen av landet som helhet våren 1945, har vi vært med på å gjøre unna første etappe, og jeg håper at Tana fra nå av – ved historielaget og kommunen – finner sin naturlige plass i framtidige markeringer av 1944 i Øst-Finnmark.

Det minneskriftet for 1944 som vi har arbeidet med og håpet å få ut før jul i år, er dessverre blitt forsinket og kommer først etter jul. Det var virkelig synd, men slik ble det. Så vil jeg – siden sluttfinansieringen av minnesmerket ennå ikke er helt klar – helt til sist denne gangen oppfordre folk til å fortsette å gi til penger til innsamlingen.