Om verden for øvrig

Et tiltak det er mange gode grunner til å støtte

Velkommen til bloggen min, som jeg naturligvis skriver på vegne av meg selv og ikke på vegne av Tana historielag (der jeg riktignok er medlem).

Jeg vil innlede det aller første innlegget med å oppfordre folk til å støtte innsamlingen til et minnesmerke over hendingene i Tana høsten 1944. Så vil jeg si noe om hvorfor dette tiltaket fortjener støtte fra både nåtidige og utflyttede tanaværinger.

Arbeidet med minnesmerket er nå i god gjenge. Tana historielag har vedtatt et opplegg som det arbeides videre med, kunstneren Annelise Josefsen har levert et utkast, Tana og Varanger museumssiida lager en prosjektplan og bistår historielaget med å søke ulike instanser om støtte, og historielaget har altså satt i gang en innsamling.

For sekstini år og en måned siden

Akkurat nå, da vinteren nylig har avløst høsten og vi er på vei mot årsskiftet 2013/2014, passer det i grunnen godt å la tankene vandre litt tilbake til brannhøsten 1944. I disse dager er det ganske nøyaktig sekstini år og en måned siden den tyske krigsmaskinen avsluttet sin over fire år lange okkupasjon i Tana med å sprenge Tana bru, brenne mesteparten av bebyggelsen og tvinge med seg 1600 mennesker, derav omtrent 600 fra våre bygder, over Ifjordfjellet til en hard og farlig skipsreise sørover langs kysten. Mens dette skjedde, satt mer enn 1500 av bygdefolket i skogen og ventet på å kunne vende tilbake til brannruinene.

Selv er jeg født i 1950, fem og et halvt år etter brenningen, men vokste i likhet med andre på min alder opp med fortellinger om det som skjedde den gangen. Foreldrene mine rømte for sin del med sine fire barn (mine eldre søsken) over elva fra Rustefjelbma til Harrelv og videre opp til Harrevann, der de holdt seg skjult i over en uke. På den måten unngikk de å bli kjørt som kveg til Porsanger og lastet om bord på de beryktede skipene ”Carl Arp” og ”Adolf Binder”. Andre ble rammet hardere enn dem. Det døde både barn og voksne fra Tana under evakueringstransportene.

Å lukke historiens bok på rett måte

Dette har folk snakket om, men likevel har det på sett og vis ligget et slags halvmørke over minnene fra denne tiden. Jeg tror det skyldes at vår historiebok ikke er blitt lukket på riktig måte, slik at erfaringer og minner ikke er blitt delt ordentlig i det offentlige. Slik har det vært fra de to bindene av Finnmark i flammer kom ut omkring 1950 og fram til Johanne Løvoll Smette med sin bok om Smalfjord og historielaget med sine årbøker på nytt har satt søkelys på det. Og i dag, da syttiårsminnet nærmer seg i det historiske minneåret 2014, har vi mulighet til å skrive ferdig historien med et verdig minnesmerke, for å si det slik.

Det trengs penger nå

Det som bør stå i sentrum akkurat nå, er finansieringen. Det foreligger kostnadsanslag og budsjetter, og det er mulig å lage et minnesmerke på ulike måter, fra en svært beskjeden stein til et kunstverk som kan stå seg gjennom tidene og fortelle nye generasjoner, også tilreisende med tysk eller russisk morsmål, om hva som skjedde. Men skal vi få til den siste løsningen, er det nødvendig å gripe litt ned i lommeboka for flere av oss. Det er nemlig ikke slik at den finansielle basisen for et minnesmerke er sikret ennå, faktisk langt derifra.

Som det går fram andre steder på disse nettsidene, er det egentlig en beskjeden begynnelse vi har bak oss, og det trengs mye mer. Hvis noen lurer på hvor mye de skal eller bør gi, kan jeg opplyse at bidragene til nå varierer mellom 200 og 2000 kroner, men bidrag i alle størrelsesklasser må naturligvis ønskes velkommen!

Det ligger et betydelig potensial i det at vi egentlig er mange. Regner en sammen dem som bor i Tana i dag, og de mange som har flyttet ut, og deres etterkommere, blir det atskillige tusen. Hvis bare ti prosent hadde valgt å støtte innsamlingen, ville det fort bli penger av det.

En innsamling er viktig av flere grunner. Ikke bare vil den være med og sikre et økonomisk fundament, som i sin tur vil gjøre det lettere å få støtte hos flere enkeltindivider og hos organisasjoner, bedrifter og offentlige institusjoner, men den gir også folk mulighet til å engasjere seg og bidra og gjøre dette til sin egen sak, sitt eget personlige anliggende.

Frihet og demokrati i 1814 og 1944

Det er verdt å huske at 2014 ikke bare er et syttiårsminne for brannhøsten og evakueringen, men at det på nasjonalt plan vil dreie seg om Grunnlovens tohundreårsdag og det norske demokratiets fødsel. I 1814 rakk ikke representantene for Finnmark til Eidsvoll i tide, og ingen herfra kunne være med og vedta det frie Norges konstitusjon. Men også oppgjøret med Nazi-Tyskland var en kamp for frihet og demokrati, og de som ble rammet av de tyske herjingene, var med og betalte prisen for dette. Det gjør dette til et ekstra verdig formål.

Støtt innsamlingen!

Spre informasjon om innsamlingen til så mange som mulig!

Det kommer nye innlegg på denne bloggen med ujevne mellomrom framover.